Stor familie

Jeg er en gutt på 25 år som har vokst opp i en familie på 7 og da inkluderer jeg med mine foreldre.
Har tre eldre brødre og en yngre søster. Jeg er fryktelig glad i de alle, men de har alltid vært mer populære enn meg.

Alle de eldre brødrene mine har fått massevis av venner ,damer og annerkjennelse, mens jeg har bare blitt en sånn talsperson for dem. Det er alltid folk som spurt meg om hvor brødrene mine har oppholdt seg til enhver tid. Aldri har det vært noen som har spurt etter meg . Er det noe jeg ikke har noe ønske om så er det å sitte på rommet mitt som en gal enstøing, som bare blir misunnlig bitter og sint på alle andre.

Nå har jeg bodd i Oslo snart ett år og alle brødrene mine begynner å bli etablert med barn osv, så da har det blitt litt enklere for meg skulle man tro. Men fremdeles sliter jeg med å bli likt, jeg sliter med å få meg venner, jeg har aldri hatt kjærester, jeg eksisterer bare. Jeg er bare der. Jeg er bare en kjedelig 25 år gammel mann som syns synd på seg selv. Jeg har alltid hatt dårlig selvtillit og jeg vet ikke om det noengang kommer til å endre seg...

Nei. Her sliter jeg også med konstant frykt, usikkerhet og dårlig selvtillit.

Skjønner hvordan du har det. Det er ikke enkelt å sloss om oppmerksomhet hele oppveksten.
Det er ikke så mye annet å gjøre enn å jobbe for å få en bedre selvtilitt, og om du ikke tror at det er noe du mestrer på egenhånd, vil jeg anbefale å søke profesjonell hjelp.
Det viktigste du gjør er å ta tak i de problemene du har og forsøke å endre livet til noe bedre!
Da slipper du å "bli sittende på rommet ditt som en gal enstøing"
Masse lykke til!

"Jeg er bare en kjedelig 25 år gammel mann som syns synd på seg selv. Jeg har alltid hatt dårlig selvtillit og jeg vet ikke om det noengang kommer til å endre seg..."

wow, innstilling...

Det kommer aldri til å endre seg så lenge du omtaler deg selv slik. Siden du er 25 og det ikke er endre er du åpenbart ikke sterk nok til å fikse dette selv. Snakk med familien din, eller ta kontakt med en god psykiater.

Syntes synd på seg selv er en dårlig sirkel, og jenter kan lukte slik på mils avstand. Om du ikke liker deg selv, hvorfor skulle hun?

På endre litt på deg selv da..

Kun deg selv som skaper egen lykke vettu!

Det blir for enkelt å si at man skal tenke postivt og bla,bla,bla. Det er for enkelt.

Det går selvsagt an å tenke negativt og drukne seg i sine egne problemer også. Men det hjelper ingenting. Been there, done that. Slemt å si, jeg vet, men det skjer faktisk ingenting om man ikke forsøker selv.

Det er mange som har det slik. For mange er det en utrolig god hjelp å gå i terapi en stund. Man trenger ikke å være "syk" eller ha store psykiske problemer for å gå i terapi, det å ha det som du er mer end grunn nok. Jeg er selv terapeut så jeg vet litt om dette. Å gå i terapi innebærer at man blir bedre kjent med seg selv, og ved å forstå hva det er man sliter med i fohrold til andre, og hva som ligger til grunn for usikkerheten og den dårlige selvfølelse, har man et utgangspunkt for å gjøre noe med det. Det fører for veldig mange til at man vokser som person og får det bedre med seg selv. Og dermed oppnår de ting i livet man lenges etter. På poliklinikkene har de ofte stor pågang, men jeg vil anbefale deg å søke psykologer som har privatpraksis. Man kan også gå i gruppeterapi, da får men et fellesskab med en gruppe samtidig. Det kan være utrolig fint! Se på hjemmesiden til www.IGA.no eller www.gruppenytt.no, der for du hjelp til å orientere deg og finne frem. Se under punktene "behandling" og terapeutlistene.

@ akkult

Det er ikke "for enkelt" å tenke positivt. Jeg vet, jeg har vært der selv. Slike negative tankemønstere går faktisk an å brytes. Det tar tid, men det går an. Poenget er at hvis du sier noe til deg selv mange nok ganger så begynner du å tro det selv, fordi hjernen din søker bekreftelser på at det er sant. Hvis du går rundt og sier til deg selv at du er en kjedelig, usikker taper, som du tydeligvis gjør nå, så tror du etterhvert på det selv. For din del tipper jeg du har trodd på det lenge. Og hjernen din, for å bekrefte det du forteller deg selv, får deg til å huske alle de negative tingene. Alle avvisningene. Alle nederlagene. Alle kveldene du har sittet alene. Prøv heller å tvinge deg selv til å begynne å tenke positivt. Prøv å tenke på seierne, ikke nederlagene. Det må da ha skjedd noen ganger i livet at en søt jente har smilt til deg og likt deg? Om bare inntil du åpnet kjeften? I så fall har du jo et bevis bare der på at du i alle fall ikke er stygg. Husk på det. Og det må da ha skjedd noen ganger i livet ditt at noen har synes du har vært interessant og hyggelig å snakke med? Se der, da har du et bevis på at du faktisk ikke behøver å være det minste kjedelig.

Jeg foreslår at du forsøker en enkel øvelse. Still deg foran speilet, se deg selv i øynene, og si til deg selv følgende: Jeg er en kjekk mann. Jenter liker meg. Jenter synes jeg er interessant å snakke med. Prøv det, og fokuser på de positive minnene dine når du sier det, uansett hvor få de er. Gjenta det minst 20 - 30 ganger, gjerne langt flere, og gjør det hver dag (eller flere ganger om dagen) framover. Si gjerne noen andre positive ting om deg selv også. Noen hevder at det tar omtrent 20 dager å bryte en gammel vane og nye 20 dager å forme en ny en, og det gjelder også slike tankemønstere. Andre sier 30 dager. Uansett, du må gjøre det en stund. Du kan også skrive det ned om og om igjen, for noen virker det minst like bra. De første dagene eller de første par ukene kommer du sikkert til å slite med det og føle deg fjollete, og hjernen din vil forsøke å fortelle deg at det d sier er feil (fordi det ikke passer med dine eksisterende tankemønstere), men bare fortsett. Tipper du faktisk vil begynne å merke en gradvis forskjell etter en stund, fordi hjernen i stedet begynner å lete etter "beviser" på at de nye tankene, det nye tankemønsteret, er sant. Og tenke at "ja visst, dette stemmer jo faktisk. Jeg er jo kjekk, jeg husker jo at den og den søte dame likte meg". Prøv.

litt kokain løser problemet :)

Lukter cipralex.

Jeg syns det er veldig vanskelig å omgås folk som er voldsomt positive og hysterisk positive. Det virker som om de menneskene er så mye bedre enn alle andre bare fordi de lykkes med ting fordi de har stor selvtillit og vært veldig positive. De har alt. De har pene damer, tøffe venner, tøffe biler, alt er perfekt.
Så kommer jeg da, med stygge klær, rar sveis, bøyd nakke. Det er helt forferdelig for meg å omgås sånne mennesker. Det virker ikke som disse menneskene har noen problemer!

Er det virkelig sånn?

De er sikkert for det meste positive, men de har nok sine ikke akkurat positive øyeblikk, de også...

@ akkult

Bryt mønstret ditt. Gjør ting du normalt ikke gjør. Kan hende det er å trene litt, sykle,ta noen kurs osv. Bryt mønstret og finn din riktige plass i livet. Sakte men sikkert vil selvtilliten komme:)

Ts *gir deg en go varm klem* ikke enkelt å ha det sånn, selv om alle sier det er enkelt å fikse det osv så veit du det ikke er det...men prøv!