De fleste jentene jeg har snakket med som i dag selv har barn, har ærlig innrømmet at det ikke var aktuelt for dem og date fedre den gangen de selv var uten. Så at det ikke er noe ”tak i” menn som ikke vil date mødre når de selv ikke har unger synes jeg er en ganske tullete ting å si. Dette går jo bare på hvor du er i livet. Dessuten, de få gangene jeg har forsøkt og date mødre så har det aldri blitt noe av ganske enkelt fordi vi ikke klarer å finne et tidspunkt som passer. De kan kanskje en eller to ganger i løpet av to uker, og det må i så fall jeg bare tilpasse meg. Hvis jeg tilfeldigvis selv er opptatt da blir det ingen ting av før kanskje etter nye 3 – 4 uker. Og selv det forutsetter gjerne en rekke ting som at de finner barnevakt (hvis de er alene med ungen), at ungen ikke blir syk, etc. Jeg for min del er virkelig ikke interessert i forhold hvor jeg de første månedene toppen kanskje vil få møte en gang hver tredje eller fjerde uke. Det er jo da vi skal bli kjent? Og jeg er jo dessuten først og fremst ute etter en kjæreste, ikke en hel liten familie. Joda, jeg ville sikkert blitt glad i ungen etter hvert, jeg liker jo faktisk barn og har absolutt barnetekke, men jeg ønsker faktisk ikke å måtte hoppe over hele den ”bli kjent og dele opplevelser”-fasen og gå rett inn i en familiesituasjon som bonuspappa og støtteforsørger (jeg skriver "støtteforsørger", for damene vil jo som regel fortsatt være hovedforsørgeren, men det er også rimelig opplagt at straks man eventuelt flytter sammen så vil du forventes å bidra til famileøkonomi, barnepass, oppdragelse og alt det andre. Noe annet er bare tull å si).
Men noen menn ønsker dette også, og jeg har all mulig respekt for dem for det. Jeg har venninner, tanter og kusiner som har slike menn i dag som ikke er far til barna deres, men like fullt stiller opp på alle måter på samme vis som den biologiske faren burde ha gjort. Men de mennene har gjort sine valg der, de har åpenbart ønsket en familie. Jeg derimot ønsker en kjæreste først. Familien kan komme senere.