Jeg går ut i fra at folk som har giftet seg trodde dette var den store kjærligheten da de inngikk ektepakten. Men så blir man jo skilt, og det gjør man jo ikke for moro skyld, det er vel fordi over tid har mistet håpet om at det kan bli bra igjen.
1) Har dere fortsatt tro på kjærligheten?
2) Eller tror dere nå på seriemonogami; at alt tar vel slutt engang, gnisten dør etc og man er klar for "ny ku" (til man er så gammel at man bare holder på det man ahr fordi man ikke orker ny runde)?
3) Og hvordan klarer dere å argumentere for dere selv at den finnes når du har opplevd at det du trodde var det store tok slutt?