Vil, men får det ikke til.

Jeg kjenner at jeg stort sett sliter i datingfasen i forhold til tidligere erfaringer med menn. Jeg tror ikke at jeg har opplevd noe mer grusomt enn de fleste. Det jeg merker jeg sliter med er at jeg får panikk og føler jeg må ut av hele greia før ting blir komplisert eller at han evt dumper meg. Er det flere som har det på samme måten? Er dette noe som en ikke opplever hvis en finner "den rette" eller må jeg rett og slett jobbe mer med meg selv?

Du må jobbe mer med deg selv, helt klart, men av og til er det også feil tidspunkt for å møte noen. Kanskje er du ikke helt klar enda.

Men jeg har det ikke som du.

Tror det er noe du må jobbe med. Hvis du er redd for å bli såret og hopper av tidlig, er du kanskje ikke lenge nok sammen med personen til å finne ut om det er den rette eller ikke. Selvfølgelig er det ikke noe ålreit å bli dumpa, men den som intet våger, intet vinner :)

Forhold tar som regel slutt. Man kan prøve å date, evt også dersom man går inn i et forhold, med holdningen om at det skal være gøy så lenge det varer. Tror man stort sett får bedre forhold av det også, fodi man ikke tar ting for gitt etterhvert, og vurderer kontinuerlig om det er like givende som det man bidrar med selv. Man kan prøve å ta det som en lovnad til seg selv, og ikke henge rundt for å se om ting blir bedre. Enten gjør man det bedre, krever mer, jobber sammen for det, eller går videre. Easy peasy.

Det blir ikke mer komplisert enn du gjør det selv. Blir du dumpa, og trist, så går det over. Og det går over raskere dersom man ikke ruller seg i selvmedlidenhet.

Du kan ha en blanding av redsel og magefølelse om at det ikke er riktig tror jeg. Redselen kan ødelegge, magefølelsen tar sjelden feil. Fjern redselen.

Blir du dumpet?!So what!Ja ,det gjør vondt,drikk deg full(med god samvittighet)reis deg og snyt nesen din!Det går over;)

Elsk mens du tør det, og lev mens du gjør det... (Piet Hein)

Kommode: wow - tre ting ila uka over en tid hadde blitt for heftig for meg. De første månendene er treff en gang i uka (maks) nok for meg.

@arr
Du skriver at du kobler panikken med tidligere erfaringer, slik jeg leser deg.
Så kanskje det er en idè å tenke på hva som skaper den? Hva du er redd for...
Jeg tror ikke at dumping eller "komplisert" i seg selv skaper panikk (siden det enda ikke har inntruffet), men det som du i hodet ditt forbinder med det. Altså hva det innebærer for deg, og som du dermed beskytter deg mot? Så hva kan du gjøre for å ufarliggjøre dumping og "komplisert" for din del...evt endre begrepenes betydning for deg selv? For begge deler kan jo skje...eller ikke, men man vet jo ikke på forhånd.
Altså - ingen garantier. Er det problemet?
*Just a thought*