Bagateller??

Ikke nok med at man skal kikke på matchtall, høyde, utseende, bosted osv.....
Jeg har barn halvparten av tiden boende hos meg, ønsker helst en mann som også har barn. Så er det problemstillingen dukker opp; Har man samme barneuker? samme frihelger? Får man til å treffes for å bli kjent?
Hvor mye vekt legger dere på dette? Tenker dere at om kjemien er der kan man alltids bytte barneuker, eller tenker dere at "drømmemannen", og barna hans må leve i det samme mønsteret som du selv gjør fordi barna kommer først, og å bytte på samværsuker er uaktuellt?

For egen del, så holder det egentlig med ett treff for å finne ut om jeg vil bli bedre kjent. Deretter er det bare koselig om barna er med, for de er jo en del av pakken, og hvordan barn er sier mye om moren - og ikke minst hvordan moren er med barna. Derfor ville det med frihelger hatt pent lite å si for min del, i hvert fall til å begynne med. Deretter kunne man sikkert ha ordnet noe...Men det er utrolig hvor mye koselig man kan gjøre sammen selv om man ikke "har fri". Synes jeg.

Jeg tenker ikke stort på om jenter har barn eller ikke, men i den grad jeg faktisk gjør det så er det vel det at det kan være nok med å få kalendere til å gå opp når ene parten har barn. Ikke at jeg har latt det hindre meg på noe vis så langt, men nå har jeg det ekstremt fleksibelt også da.

I hvert fall i begynnelsen, når man vil være K. og X som blir kjent og dater, og ikke "kun" pappan til... og mamman til... kan det nå og da bli litt armer og bein med å få ting til å gå opp, men uoverkommelig er det jo ikke.

Fy f... nå hørtes jeg gammel ut...

Hvilke helger jeg har "ungefri", er ganske faste pga har byttet slik at barnefaren har helger uten unger på likt med når hans samboer har ungefri. Men er det noe spesielt, så går det ann å bytte evt jeg får barnevakt. Men det er enormt mange som har barnefri motsatt helg av meg her!!! Så alle med barnefri i partallsuker kan gjerne opplyse det i profilene sine :-) Og jeg vil nok ikke presentere noen for unga mine på en andre date. Må gå litt tid, men ikke for lenge heller.

Jeg tenker uavhengig av barn, bosted, dine og mine uker, jobbsituasjon og andre praktiske ting:

Det som er viktig nok for noen, får man til.
Treffer jeg den store, gjensidige kjærligheten kan du banne på at jeg skal holde på den koste hva det koste vil!

Problemstillingen er vel heller at man ikke rekker komme til det punktet hvor man vet det, fordi tidlige muligheter ofres på tidsklemmas alter.

Er jo fort gjort å henge seg opp i barneuker og slikt, men er jo i utg.punktet ute etter et langvarig forhold og prøver jo ikke tenke noe på det..Vanskligst i begynnelsen vil jeg tro, da man ikke vil eksponere barna, for den andre part, før man er sikker på at man vil satse på hverandre. Når man er sikker på dette kan man jo sove hos hverandre dersom det er i nærheten da...Dersom det er veldig lang avstand, kan det jo by på problemer dersom ingen er villig å flytte på seg..Men ungene vokser opp, og flytter ut etter hvert de også. Finner man den rette, så finner man den rette....Da ordner man det meste..:)

Er det et problem, eller lager en det til et problem?
Da kan en vel besøke hverandre annen hver uke da om det skulle være slikt. Og de fleste har tilgang til en barnevakt en gang i blandt. Skulle en treffe mål og få fellesbarn senere har en jo aldri noe som heter "friuke"

Alt ordner seg om en vil :)

det viktigste er jo å treffe en ting klaffer med...jeg vil uansett ikke blande inn jr før d har gått lang tid så tenker ikke så nøye på d, har da ikke møtt noen drømmekar enda heller :P ;) Tar litt ting som d kommer, mer enn nok tid til dating de ukene jeg ikke har jr uansett :)