Nå har jeg hatt vårrengjøring på badet, og da filosoferte jeg litt.
1: Kunne tenkt meg å hørt om damer på min alder med egne barn kunne tenkt seg flere?
2: Eller om de helst søker noen med egne barn?
3: Om gutter/menn med egne barn helst vil treffe ei jente/dame som har barn?
4: Om de uten barn syns det er greit å date noen med barn eller helst ikke, og gjerne grunnen til hvorfor?
#3 Jeg søker begge deler, faktiskt....Den rette er den rette, med eller uten barn.
#4 Jeg er uten barn og vil gjerne ha egne en gang (snart, håper jeg), men jeg ser ikke noe problemer med at en date har egne barn
For alt jeg vet så kanske hun ønsker seg flere (dersom hun har barn) eller at hun ikke kan få barn (dersom hun ikke har barn)...
Jeg vil ikke sette barn/ikkebarn som et kriterie, den jeg søker må først og fremst være en person jeg faktiskt kan leve sammen med 89 år av mitt liv (jeg skal bli 125 år gammel...) og da er det mest av alt viktig at hun er den rette for meg og jeg for henne.
Det er jeg ferdig med . Ønsker helst å treffe en som har egene barn , men ikke for små - ja da mener jeg under skolealdre.
Jeg har to flotte barn og om jeg møter en med egene så vil jeg bruke fremtia på og ta vare på dem vi allerede har. :)
Vannligviss er man ferdig med barn i din alder, Lilljanne. Men... Jeg har en venninne som er blitt mamma da hun fylte 39 og nå ser jeg at trenden fortsette. Flere / også førstegangs mammaer / er blitt godt voksne.
Hvis du finner en kjæreste du ville slå deg sammen med i resten av livet og det skal vise seg at dere får lyst på en felles baby, så hvorfor ikke.
Jeg vil ikke ha/har ikke lyst på "et kjærlighetsbarn" med en evt ny partner, for hvis jeg evt treffer noen som har barn blir det nok å følge opp de man allerede har.
Er det foresten noen som ikke har barn og som ikke ønsker egne barn?
#3
Foretrekker at jenta ikke har egne barn, men ett går bra. Det bør isåfall helst være i skolealder. Ønsker flere barn, og det blir fort veldig mange unger her om hun skulle ha to eller flere.
Spiller ingen rolle for meg om jeg treffer en som har barn fra før eller ikke, men jeg har lyst på egne så da burde jo han også være åpen for å få flere.
så lenge summen av mine/dine/våre barn ikke overstiger 3 til slutt er jeg igrunn fornøyd...
syns det holder med fem seter i bilen, pluss at jeg vil ha tid til å følge opp barna i deres interesser...
jeg har selv en gutt på 3 år, og har nok kjærlighet å gi til flere;)
men jeg MÅ ikke ha flere barn heller...
kommer helt ann på frøkna igrunn ;)
4. I min situasjon passer det best dersom hun ikke har barn, og i tilfelle det er full klaff kan 1 barn gå. Ettersom jeg har lyst på barn selv, og ikke har voldsomt lyst til å gå inn i familierolle med en gang.
Det negative ved å inngå et forhold med en som allerede har barn, er at en ofte stiller svakere enn ellers. Det er utrolig mange flere hensyn som må tas. Barna er selvsagt det viktigste, men samtidig vil alle jo helst være den viktigste i livet til partneren.
Jeg har da 2 barn, men jeg vil heller datet en med 2 barn enn 1 barn. De barna som har søsken har hverandre, og vil mest sannsynlig lettere akseptere en ny i familien. Men her vil jo alder på barna spille en rolle og barneoppdragelse.....
@dj
Du vil ikke bli den viktigste i livet til en partner med barn, men stille likt:)
Jeg har 2 barn, med ett ganske stort alders hopp i mellom. Jeg har med andre ord "begynt på nytt" en gang, og kommer ikke til å gjøre det igjen. Jeg sitter ikke her å sier aldri... jeg er blitt spådd 3 barn.. Men NÅ føler jeg at jeg har fått de små trolla jeg skal. De skal følges opp også.
Om jeg treffer en mann kan han gjerne ha barn. Nesten en fordel om han vet hvordan det er å ha barn rundt seg. Men det er ikke ett krav :)
Personlig har jeg ikke noe mot å treffe jente/dame med barn. Barn er koselige, så det er ikke noe problem. Det som *kan* bli et problem er om vedkommende ikke ønsker flere. Siden jeg ikke har egne barn er det en showstopper.
Har 2 barn selv og ser det som en fordel at ny partner har barn også, men ingen krav. Vil helst ikke begynne på nytt igjen
@Lilljanne
"Du vil ikke bli den viktigste i livet til en partner med barn, men stille likt:) "
Den setningen tror jeg desverre ikke alltid stemmer og er noe av grunnen til at en del forhold ryker
Det er et lite dilemma det der Lilljanne. Fordi jeg har to fantastiske gutter, som nå er blitt så store at jeg kan nyte litt frihet igjen. Å begynne på nytt, er jeg litt skeptisk til, fordi jeg har det veldig bra som jeg har det nå, og er også redd for å bli sittende med delt omsorgsrett en gang til med et nytt barn. Jeg har ikke lyst å utsette flere av mine barn den belastningen et samlivsbrudd er. Det ligger ingen varighetsgaranti i et forhold, og uten det er jeg skeptisk til å reprodusere meg flere ganger.
Men, så elsker jeg å få barn. Det er en fantastisk opplevelse, og jeg kjenner jeg kan bli litt svett ved tanken på å ikke få flere barn noensinne...
Så, jeg går ikke rundt og tenker på sånt, rett og slett. Jeg får ta det som det kommer....
:)
@no-date
Hvem snakker om å forsørge? Tror nok hun alenemoren er fullt ut i stand til å forsørge barna sine selv ;)
Men, en rar tankegang du har der, må jeg si......
@The One
Vet den setningen er vanskelig å leve opp til, men den rommer mye av hvordan jeg vil ha det i et forhold:)
@no-date
Jeg ser ønsket med å være den første når det er snakk om å få barn med ei dame:) Men hvis jeg feks møter noen som har barn og innleder et forhold. Jeg kan ikke tenke meg at jeg ikke skal bry meg like mye om de som om mine egne unger. Og ungene skal få det de trenger av penger og utstyr uavhendig av om det er" mine eller hans unger".
@sooky: men det er jo ikke automatisk moren som blir sittende med det. Hadde jeg hatt barn og gått fra moren, så hadde jeg kjempet med nebb og klør for å få minst 50%, så lenge det var det beste for barnet (f.eks. ikke to skoler og måtte bo milevis fra venner annenhver uke), og resten av tiden hadde jeg vel omtrent bodd i telt utenfor morens hus ;)
Jeg kan ikke tenke meg flere barn, helt bånn ærlig så for min del hadde d passet med en mann som kansje hadde 1 barn fra før og som ikke stressa med å få flere. Eller en mann som ikke ønsker barn selv. Men jeg er i første omgang ikke ute etter å hoppe inn i noe kjempe seriøst forhold med samboerskap osv. Men en kjæreste som jeg kan møte de ukene jeg ikke har sønnen min. Sånn sett hadde d igjen passet med en alenefar med 50% ordning som meg, han vet i tilegg hva barn handler om. Barnet vil alltid være nr1 på lista sånn er d, og ærlig talt tror jeg d er sånn for de fleste mødre og fedre! Jeg ser og dilemmaet flere snakker om med å møte nye når man har barn. Her kommer det inn d at jeg er så ung de fleste gutter som er 23 i osloområdet bor jo tilogmed hjemme med mamman sin enda...er blir d et litt stort sprang :P men igjen så finnes d unntak der og. Jeg vil og ikke ha et til barn fordi jeg nettop ikke vil sitte der med delt foreldrerett med enda et barn og 2 forskjellige fedre! For som dere er inne på et forhold kommer aldri med garanti...er ikke lenger ung og naiv .P ;)
Så lenge damen er åpen for å få flere, så er det ikke farlig om hun har noen fra før. Ønsker jo å få ett eller flere en gang om man treffer den rette.
Jeg har jo to brødre, en halvbror, fire stebrødre og ei stesøster.. Så jeg har litt erfaring med mine, dine, våre greiene :)
@Mrplacebo
Les! Jeg skrev jo vitterlig DELT omsorg, såvidt jeg husker ;)
Jeg har ikke selv barn, og vil helst også selv treffe en mann uten barn. Dette fordi jeg har lyst å treffe noen som ikke har andre forpliktelser privat, end det å bygge opp en relasjon sammen. Den tid man har sammen som par, innen man evt får barn, er noe helt spesielt, tenker jeg. Og det ville selvsagt aldri være det samme med et barn inne i bildet fra før, med alt det innebærer. Jeg har lyst å være den viktigste for min kommende partner, slik han også vil være det for meg. Derfor vil jeg nødig innlede en relasjon til en mann med barn. Men jeg utelukker selvsagt ikke, at det kan skje, hvis jeg treffer noen og kontakten virkelig kjennes riktig. Det er bare ikke noe jeg vil oppsøke selv.
Lilljanne,
etter å ha vært i et slikt forhold har jeg nok nå samme ståsted som ...dj, og med K37 og litt med no-date.
Du spør om hvorfor.
Som ...dj sier så er det veldig mange hensyn som må tas. (Er overbevist om at det ville vært annerledes om jeg hadde hatt egne.) Det ble så utrolig mye av tilpasningene jeg måtte gjøre, og så lite han trengte å gjøre. Følte at min livskvalitet gikk ned, selv om vi hadde våre fine stunder (i hverdagehn: dårligere råd, dårligere tid, økt reisetid til jobben, mindre energi, mer ensomhet enn som single) og partnerens gikk opp (bedre økonomi, mer avlastning, mental backing overfor eksen, økt fellesskap, mer energi) da vi møtte hverandre.
Jeg syntes også det var vanskelig å se på det jeg mente var uehldig og inkonsekvent grensesetting for ungene (som jeg gik fint overens med). Selvsagt blir man glad i barna, men som steforelder har man ingen rettigheter den dagen det ryker. Det blir ikke stemor fra noen år tilbake som inviteres på søndagsmiddager og til merkedager.
Jeg skal være avsindig forelsket og virkelig føle at fyren er hel ved og kan stå last og brast, om jeg prøver igjen.