Nushi,
fikk i min ungdom noen essays skrevet av min kjæreste (dedikert til meg), de ble jeg glad for da, og de er kjære minner (oppbevart i en kartong på loftet, håper jeg når jeg tenker meg om). Men de var virkelig gode. Kjenner jeg fyren rett, vrir han seg sannsynligvis skikkelig i stolen og må løsne slips og skjortekrage hvis han noensinne tenker på dem.
Men dikt?
Jeg får helt åndenød av dårlige dikt der rimene er kunstige - merkelige ordstillinger og at man må legge trykket på feil stavelse ets - typisk i bursdagskort eller sanger i bryllup. Hjelp. Og så tilhører jeg nok litt ironigenerasjonen... skulle et dikt virkelig falle i smak måtte det vel egentlig være morsomt, feks en god limerick (med stavelser etter reglene), eller ha litterære kvaliteter (-og DET er vanskelig). Men det er klart, handlingen taler jo for seg, så det kan tenkes at jeg hadde blitt sjarmert av innsatsen. Tross alt.