Sosiale refleksjoner

Jeg har en stille hjemmekveld og ser på en dokumentar om Herbie Hancocks samarbeid med andre artister.

http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/696848/

Anbefalelsesverdig!

Det jeg synes er litt fasinerende og relevant i sukkersammenheng er å se hvordan disse store artistene, som jo er invitert av Herbie fordi de har noe ved seg som han liker, forholder seg til det å samarbeide. Noen av dem har forberedt sin side av samarbeidet på forhånd, og har klare formeninger om hva de vil ha av andre halvpart. Noen virker litt lammet av ærefrykt. Andre stiller helt åpen, fordi de vet at de er invitert i egenskap av hvem de er, og er klar for å påvirke og bli påvirket.

Jeg har eksperimentert litt i gruppearbeid (gruppe uten sjef) med hvor grensen går mellom å være en som bidrar eller en som dominerer, og en som er ydmyk eller blir overkjørt.

Ble litt rotete innlegg dette, men det jeg spør om er vel om dere har reflektert over hvem dere er i møte med andre?

Det går ikke gi et entydig svar på hvem jeg er i møte med andre.
Hvem jeg er kommer ann på hvem de eller den "andre" er..
Hvem den andre "tillater" meg og være og hva jeg "tillater" andre å være.
.. eller hva vi ikke "tillater" eller aksepterer.
Det kan være en bevist maktkamp / underkastelse / likestilelse.
Eller det kan - som i de fleste tilfeller - være helt ubevisst da noen har en "sterkere" personlighet enn andre.

Må innrømme at det ikke er ofte jeg tar meg tid å tenke over hvem/hva jeg var i forskjellige settinger. Men det er interessant ja. Og enda mer interessant er det de få gangene jeg bevist har observert hvordan andre "ter seg" og hvordan relasjonene mellom de involverte endres i forhold til ting som skjer underveis.

Jeg har ikke sett den dokumentaren, men det skal jeg gjøre. Takk :)

Det var litt av en assosiasjon, hehe...

Jeg er vel den typen som stort sett forsøker å vise meg som den jeg er - ser ingen grunn til å late som noe annet i bestemte sosiale sammenhenger. Er ikke sikker på om det utelukkende er en positiv egenskap, siden vi jo spiller mange sosiale spill i hverdagen, men det er heller ikke noe jeg akter å gjøre noe med.

Nei jeg kan heller ikke gi et entydig svar for min egen del.

Men jeg liker tenke over det innimellom, om ikke nødvendigvis akkurat mens man er sosial.
It takes two to tango, så da kan det ikke være alle andres feil om man stadig går på kjipe dates for eksempel.

Ble bare minnet på når jeg så den dokumentaren hvor deilig det er å henge med folk som tørr komme med det de har selv om det faller utenfor idealet, og som samtidig er ydmyk og kan glede seg over og slippe til andres særegenheter.

Beklager qwerty, men om du oppfatter det dit at jeg ikke er meg selv i de forskjellige sosiale settinger så er det nok fordi jeg klarer uttrykke dette bra nok. Jeg håper - og tror - at oOo forstår hvor jeg ville (?)

Hvilken del av meg som vises når kommer ann på settingen og hvilke andre mennesker som er til stede. F.eks vil jeg vise forskjellige sider av meg selv når jeg sitter i f.eks et foreldremøte på skolen eller når jeg sitter i et møte på jobben. Jeg kan og vise forskjellige sider av meg selv på jobbmøter avhengig av temaet (og hvilken kompetanse jeg innehar på området). Vet ikke om det ble noe klarerer for deg qwerty?

hehe qwerty

Det er vel ikke så vanskelig å se likheten mellom samarbeid og dating, eller selvtillit som musiker og som sosialt vesen. Jeg ser også mange likheter mellom rettssaker og poker. hehe...det man kan litt om har lett for å oversettes

Aino67:
Var en generell refleksjon, ikke nødvendigvis knyttet til det du skrev.

_o0o_:
Joda, ser den, men det var ikke akkurat det jeg tenkte de fem minuttene jeg så på programmet.

Er det forresten en null eller bokstaven "O" som er midt i nicket ditt?

Veldig bra eksempel med kjipe dater :))

..forresten er jeg også alltid meg, men i noen settinger er det mer naturlig å være frempå, sårbar, modig, ydmyk, morsom - alt innenfor rammen av meg selv. Og noen ganger bommer jeg litt og trekker frem den feile egenskapen...wups

Det er en stor o

Et problem er når fordommene til den man møter er såpass stor at man ikke får visst hvem man er før det er for seint. I enkelte tilfeller så kan det være det samme for da er ikke personen verdt det alikevel, mens i enkelte tilfeller er det ganske irriterende.

Ja jeg ser den. Men andres fordommer eller preferanser har man liten kontroll over. Seg selv kan man jobbe med uansett og prøve å være en god versjon av seg selv. Slik tror jeg man har de beste sjansene når man møter de som ikke er fordomsfull.

Menneskelige møter er alltid undring og forundring. Det som slår meg, i møter med andre, enten møtet står åpent eller om det har en bestemt retning, er om jeg løsner eller binder meg. Det er ikke så greit å vite alltid hva som er grunnen til det ene eller det andre, dermed undring og forundring. Jeg vet bare at jeg trives best (og kommer mer til min rett i full størrelse) når jeg er trygg på at andre liker meg og gir uttrykk for det. Da kan jeg blomstre i hagen, men det betyr heller ikke at jeg visner og blir tafatt og blek når jeg ikke er riktig sikker. Jeg kan ha farger selv om jeg føler meg bundet, men det er omtrent som å bli rød og svett i oppoverbakke. Utenfra sett kan det være at jeg gjør best når jeg anstrenger meg. Innenfra og utenfra er alltid en spennende blanding, og jeg lærer også der hvor det går trægt.

oOo, ja, dette har jeg tenkt mye over. Helt fra jeg som nyutdannet var med i en heldags intverjurunde og ble plassert i grupper. Hver av oss ble observert av en personalkonsulent, og etterpå fikk vi tilbakemelding på hvordan vi hadde opptrådt i gruppe, nettopp om man dominerte eller ydmyk, var lyttende eller mest opptatt av sine egne ideer.

Jeg snakket også en gang med en rekrutterer som ikke trodde på folk - enten de skrønte eller ikke hadde tenkt over det - som sa at de var den samme med sine venner som på jobb. En annen kommenterte at det var veldig forskjell på folk i hvilken grad de drev "selvmonitorering" - noe av det er bra, fordi man tilpasser seg og får selvinnsikt, for mye kan bli hemmende.

qwerty, det handler jo ikke om å være noen andre enn seg selv, som aino sier, men å tilpasse seg situasjoner, de andre man er sammen med og de forventningene de har til en. Sosial intelligens handler jo bl.a. om evnene til å ta ulike roller, det betyr ikke at man ikke er seg selv. Derfor tror jeg ikke et fnugg på at du oppfører deg likt uavengig av setting (tipper du er for sosialt intelligent, selvmonitorerende og ydmyk). Du vil ta en helt annen rolle med dine beste venner enn i en jobbgruppe der du er junior blant autoriteter. Og det forventes jo også av deg.

chairman, ja, slike tilfeller du nevner opplever jeg som utrolig frustrerende og irriterende. Noen ganger får folk seg en eye-opener, men det sitter langt inne. Har opplevd det i settinger der alderen er blitt undervurdert av godt vokse mannlige kolleger som ikke tar meg på alvor.. Noen merker man holdningsendring til når de plutselig får vite ting de anser som interessant om en (feks hvor man jobber, utdannelse, hvor man bor, folk man kjenner, hvor gammel man er el.l.,), men da har de selv allerede vist seg som lite kloke og ganske overfladiske.

Vibe:
Ydmyk? Jeg? Hehe...

Nei, seriøst, det er ikke det at jeg ikke tilpasser meg situasjoner, men det var nå heller ikke det jeg forsto at åpningsinnlegget handlet om. Jeg forsto snarere at det handlet om hvordan ulike typer mennesker responderer ulikt på tilsvarende sosiale situasjoner. Hvordan forholder man seg eksempelvis til å treffe sjefen på en pub? Eller, for den saks skyld, hvordan opptrer man egentlig på en date? Her er folk svært forskjellige, og noen spiller mer enn andre. Og jeg er nok ikke den som spiller mest, nei...