Hvor stor betydning har livssituasjonen til kjæresten?

Jeg er er en kvinne med barn som er i slutten av 30-årene og søker menn med barn i alderen 36-46. Jeg er derfor interessert i tilbakemeldinger fra den gruppen på mine spørsmål:

Tenk dere følgende scenario:

Kvinne 1: Sønn 6 år, 50%, noenlunde greit forhold til eksen, ikke flyttbar.
Fordeler: sønnen begynner å bli stor, mor har mye alenetid
Ulemper: kan bli utfordrende for en kjæreste å bli akseptert av en 6-åring, mye diskusjoner om oppdragelse og samvær med eksen, kan ikke flytte lenger enn at faren kan hente/bringe på skolen.

Kvinne 2: Sønn 1 år, 100%, ingen ekser inne i bildet, flyttbar (barnefaren er død eller er ikke inne i livet til barnet av andre grunner)
Fordeler: er i en alder hvor han ikke skjønner seg på kjærester, ingen ekser å forholde seg til, legger seg tidlig og har hele kveldene for seg selv, kan flytte hvor som helst i landet, har bestemor og venner som stiller opp som barn vakt så sant de ikke har andre planer.
Ulemper: avhengig av mor og må bli med "over alt", ikke alltid mulig å få barnevakt når det trengs, siden han er så liten så er det mange år med småbarnsstadie.

Hvilke av disse situasjonene ville dere foretrukket om kvinnen ellers hadde de samme kvalitetene? Og, igjen, jeg vil ha svar fra menn som har barn selv og ikke slike svar som: "ville ikke hatt noen av de" fra en barnløs person på 25 år .

Det er vel ikke til å stikke under en stol at jeg er i samme situasjon som en av disse kvinnene....

Og, til dere kvinner som er i en tilsvarende situasjon som eksempla ovenfor, hvordan har det funket å finne kjæreste?

Bare lurer på hvorfor du søker menn med barn selv? Hvorfor er menn uten barn uaktuelle?

Personlig så ser jeg ikke noe problem med noen av de scenarioene, har selv 3 barn 40%

For å være ærlig er kvinne 2 den mest aktuelle. De fleste menn jeg kjenner ønsker å slippe ekser, det er lettere å starte et forhold når barna er små.

Som barnløs, uten å kategorisk slå fast "ingen av delene", vil jeg tro at nummer 1 nok er mest tiltalende i en tidlig fase av et forhold, mens i det lange løp er kanskje nummer 2 mest tiltalende.

Men helt generelt blir dette en absurd problemstilling - man velger (dessverre) ikke hvem man faller for.

Jeg må si meg enig med qwerty. Ja jeg er også dessverre barnløs.

Jeg er en blanding av de to personene du skisserer. Mitt barn er ikke så lite som 1 år, men jeg har det mye mer enn 50 %. Pappan har vi et uproblematisk og greit forhold til.

Jeg opplever sjelden at dette er et stort hinder når jeg treffer menn, men jeg syntes det er vanskelig å få tid til å bli kjent selv. Har ikke så mye tid alene at det gjør noe.

Til skjult ID: Grunnen til at jeg ønsker å treffe en som har barn selv er fordi de vet hva det innebærer å ha barn. Dessuten vet jeg heller ikke om jeg ønsker flere barn selv og det er jo noe som de fleste kanskje ønsker seg når de er barnløse.

Qwerty: Helt enig i at det er en absurd problemstilling, men like fullt reell. Av den enkle grunn at jeg opplever til tider å bli valgt bort (før vi rekker å treffes IRL) pga. min livssituasjon. Ville bare føle på hvordan holdningene egentlig er der ute (eller her inne rettere sagt). Og, da er det gjerne menn som virker veldig gira på å treffe meg i første omgang og som har tatt kontakt først som backer ut.

Veldig enkelt svar fra meg: Ville valgt den kvinnen jeg ble forelsket i jeg og så fikk man bare gjøre så godt man kunne med resten..........men nå er jo jeg en utrolig enkel person da, hehe :)

Enig med simonzki rett ovenfor. Men jeg ville likevel foretrukket alt nr 1. Jeg tar gjerne utfordringen med ekser. Saken er vel gjerne slik at da får kvinnen også den "glede" av å forholde seg til min egen eks :) Kanskje det er slik at de med ekser trolig kan takle andre sine ekser bedre enn de uten ekseforelder - tilsvarende som barneforeldre søker de som har barn fra før (?)
Men dog tar jeg vel imot alt nr 2 også! Det er jo tross alt ett (bak)problem minder å forholde seg til.