Dialog - og hva man gjør med monologer

Hva er deres inntrykk av folk som svarer og holder en hyggelig tone, men som kun svarer uten å tilføre samtalen noe? Enten så er jeg forferdelig sær, eller så er det noe annet galt noe sted, for jeg orker rett og slett ikke sånt. Hva mener dere?

Jeg tenker i hvert fall litt sånn at "på seg selv kjenner man andre", og jeg vet at jeg i det minste hadde stukket inn noe man kunne prate litt videre om hvis jeg hadde vært interessert, men sikkert svart uten å oppfordre til noe mer om jeg bare ville være høflig...

hehe...hadde alle bare vært *så* klare, så. De gangene jeg får direkte svar, så svarer jeg rett og slett med "Ok, takk for svar. Lykke til med jakten" :) Er jo ingen vits i å pese det noe lengre om den andre ikke er interessert i det hele tatt. Da er det verre når man ikke blir direkte avvist, men liksom får følelsen av at man er like spennende å snakke med som å se på finsk dokketeater fra 70-tallet :p Men godt å vite at jeg ikke bare er sær når jeg dropper ballen og tenker som så at om det ikke var slik det var ment, så skriver vedkommende tilbake til meg når de ser at jeg ikke orker monologer.

Da legger jeg meg heller på gulvet og snakker med bikkja... :p

Hvis en holder monolog, dør det ikke ut av seg selv etterhvert da?

Jo, men spørsmålet mitt var myntet på om det kan være sjenerthet eller noe annet...for jeg dropper slike samtaler relativt fort.

OK, det er ett vesentlig poeng. De som er for sjenerte til å skrive noe særlig til svar har det vel ikke så morsomt her inne.

Kanskje like greit å foreslå en kjapp date for å få avklart om det er noe?

hehe...kan hende jeg er for lite desperat enda, for jeg orker rett og slett ikke slik *ler* Var mer interessert i psykologien bak det. Tenk så mye verre sjenertheten må være i virkeligheten, da, om man ikke kan skrive noen meldiger :p

Uff - ja holder på slik selv nå. Det tar bare ikke "av" men vet ikke hvordan jeg skal komme ut av det.
Savner den gode samtalen .