Unger oppi dette...

Jeg lurer veldig på hvordan dere får det til med unger og dating...

Jeg er av typen som ikke ønsker å blande inn ungene før jeg vet at dette er noe jeg er 150% sikker på at det ikke bare bli en 2 månders flørt og nok en "onkel" for ungene som bare forsvinner... Dermed blir det som regel ingen ting da ungene bor fast hos meg...

Hva gjør dere for å få det til å fungere og hvordan tenker dere barnløse om den nye har barn og ønsker å holde det skjult til h*n er helt sikker på at det kan bli noe mere???

Jeg trenger hjelp her....

Ikke overkompliser. Selv vi barnløse er ikke dumme, og vi vet jo det at når alt kommer til alt er det barna som vinner hver gang - og om de ikke gjør det, så er det noe galt med moren. Så vi antar det beste om dere med barn, nemlig at vi stiller i 3. rekke.

Si det bare som det er - du har barn. At du er ryddig på det og ikke ønsker å involvere barna i det er ikke noe negativt. Det kan du også si. Om han ikke takler at du sier at du ikke vil at han skal møte barna før du er helt sikker på hva dette er må jo bare være positivt for ham også. Men når det er sagt, så vær åpen på om du ønsker flere barn eller ikke.

Nå skal jeg devaluere mine egne aksjer litt til...og for min del er det ikke noe problem med alenemødre. Faktisk så er det et pluss å se at hun kan behandle barn, og at hun gjør det som er rett for *dem* foran seg selv - for ikke å snakke om tilfeldige mannebein. Når jeg da ser det, så er neste spørsmål - er hun klar for flere om det skulle bli seriøst, for på samme måten som du vil vite at det er seriøst før du introduserer barna, vil nok han vite hva du planlegger fremover. Både når de gjelder de som selv har barn, og oss som ikke har det.

Men ikke hold det skjult...det blir for teit...

Selv er jeg ung og "barnløs" og hvis jeg skulle finne på å date en mann med barn fra før, så ville ikke det være noe problem for meg om han ville vente med å introdusere meg for barnet/barna. Faktisk så tror jeg at jeg ville satt pris på det. Man blir så innmari fort knyttet til barn, og da er det kjipt å skape en relasjon med de før man vet om relasjonen med forelderen er "ekte".

Selv er jeg skilsmissebarn og jeg husker godt hvordan det var da pappa fant en ny. Og det tok lang tid før han turte å presentere henne for meg. Og i ettertid synes jeg det var bra gjort, for jeg er overhodet ikke interessert i å møte alle som mine foreldre måtte finne på å flørte med.

Besteforeldre og tanter/onkler er vel greia.

Har hatt et forhold med en alenemor og der var bestemor redningen de 5 månedene det tok før jeg møtte jentungen. Barnefaren hadde henne også annenhver helg så man fikk jo litt tid nå og da.

MEN siden du spør så antar jeg at det ikke er noen løsning her??

PS: hvis du holder det faktum at du har barn skjult så mener jeg det ikke er akseptabelt

Ser problemstillingen din TS. Ei dame jeg datet var veldig bevisst på at hun IKKE ville treffe ungene mine før vi evt fant ut av hverandre. Møtte ei jente som også hadde barn - så vi la en date til et Lekeland... Og jeg syntes det var helt greit... Ble ikke noe stress over datingen - og man involverte ikke barna mer enn at vi var to "voksne" som snakket sammen... og tro det eller ei - guttungen er veldig vant med at pappa prater med folk... :D

Når det er sagt så har jeg bare ungen 50%, og har veldig greit samarbeid med eksdame, slik at om ting oppstår enten på jobb eller om så privat - så finnes det alltid ei løsning... Jeg stiller opp når hun trenger og hun når jeg har ting fore... Hovedfokuset vårt er at ungen skal ikke lide under vårt valg om å fyke hver vår vei...