Når tipper det over fra nysgjerrighet til stalking?

Man har møtt en person man liker. Ikke nødvendigvis på date, men har god kontakt med en person gjennom Sukker, MSN eller andre steder. En date kan også være aktuelt, men man sitter med en slags følelse av at det glansbildet motparten sitter og skaper av seg selv muligens er litt for godt til å være sant.

Er det da helt i orden å google navnet på vedkommende? Sjekke personen på Facebook? Skattelister? Andre ting? Hvor går egentlig grensene her?

Hadde selv en opplevelse der jeg møtte opp på date og glemte meg, fordi jeg begynte å nevne noe om jenta som hun aldri hadde nevnt til meg - men som jeg hadde funnet om henne i en avisartikkel på nett. Måtte da bare innrømme at jeg hadde søkt henne opp, og vi har aldri pratet sammen etterpå. Selv føler jeg at de som er redd for slike ting har noe å skjule, og da er det alltid greit å finne det ut på et tidlig tidspunkt. Eller hva? Jeg blir så nysgjerrig om jeg virkelig finner tonen med en person, at jeg er ganske kjapp til å sjekke om jeg finner andre bilder eller noe juicy info. Ikke fordi jeg vil finne feil på dem, men fordi det er spennende. Hva er holdningen til dette her inne? Blir ikke overrasket om flertallet sier at det ikke er greit, men samtidig tror jeg at mange av de som sier dette har gjort akkurat det samme selv. Det er bare ikke sosialt akseptert, av en eller annen grunn. Det er derfor jeg skriver med pseudonym i denne tråden også, sånn at jeg ikke skal skremme vettet av interessante jenter som måtte falle innom tråden :)

Jeg synes det er helt naturlig å google folk en er interessert i, og det er ikke for å finne feil hos vedkommende!
Det fører jo bare til at en blir bedre kjent?

For meg er dette sosialt akseptert, og jeg vil ta det som et kompliment om noen googler meg. :-)

Ser ikke noe galt i å sjekke ut vedkommede. Informasjonen du evt finner er jo offentlig uansett. Men kanskje ikke legge ut for daten at man har gjort det. Vil tro den andre parten har gjort det samme..... ;)

Støtter Spirita her. Googling av en date ser jeg på som noe helt naturlig.
Finner jeg noe rart / sært / merkelig så tar jeg det ikke opp på første date, for prøver å la "førsteinntrykket" være ledende da, men tar det kanskje opp på date 2 hvis det er noe veldig rare greier ;)

Jeg googler menn jeg skal date, og legger til grunn at de har googlet meg. Sånn er det i 2010.

Venner av meg driver å kryssjekker evt. dater på nett. Jeg syns det er litt tåpelig. Ikke for at jeg har noe å skjule(hvertfall ikke noe du finner svaret på her inne...), jeg syns det går på normal høflighet. Hvor skal grensen gå da, med skuffene hjemme hos henne/han, bosset hennes/hans, sniking på mobiltelefonen hennes/hans???

Syns det er mye bedre til informasjonen du søker etter kommer frivillig, kall meg gjerne gammeldags ;)

Jeg har ikke for vane for å google folk. Men det bør da være sosialt akseptabel vil jeg tro. Har man gitt ut etternavnet sitt til en person så er man jo såpass godt kjent at det som finnes av offentlig informasjon ikke bør være noe problem.

Jeg er ingen problemer i at folk googler meg - som Spirita sier så er det jo faktisk et slags kompliment. Jeg kan også forstå at folk kan være skeptiske til folk de blir kjent med på nett, og derfor googler for å finne ut om personen er den h*n gir seg ut for å være. Men får jeg vite at noen har googlet meg kun for å finne ut eventuelt "snusk" og sjekka meg i skattelistene, er ikke denne personen noe å samle på for min del.

Så ja, helt ok å google. Men vær forsiktig med hvor mye du snoker og tenk på hva du faktisk skal med informasjonen. Er det ikke bedre at folk får lov til å fortelle om seg selv istedenfor at man på død og liv skal vite alt på forhånd?

Jeg har sjelden noe interesse av å sjekke ut mye om datene i forkant. Vil ikke danne meg et "førsteinntrykk" via nettet.

Apropos dette, tror jeg for noen år tilbake leste om en mann som fikk tiltale for å ha googla sin date, funnet ut hennes interesser, og deretter faket en personlighet som var skreddersydd for å forføre henne. Mye dikting der, for å si det slik. Og det funket, de ble sammen. Når hun senere fant ut greia og følte seg lurt gikk hun til rettslige skritt.

Er vel ganske normalt nå til dags å google navnet på folk. Selv arbeidsgivere googlere jo jobbsøkere.
Ja, jeg ville nok sikkert googlet også. Men noe nøyere enn å taste navnet inn i Google for å se hva som dukket opp (kanskje hun har vært i Vi Menn, på Online Magasinet eller lignende :P) tror jeg ikke jeg hadde giddet.

Jeg anser det som ganske naturlig og opplagt at hun eventuelt forteller meg om skjeletter i skapet som er relevant for meg og vårt forhold.

Må si jeg finner det ganske paradoksalt at du bruker Sukker om du ikke vi danne deg et førsteinntrykk av noen via nett.

Jeg er enig, det er litt touchy, men samtidig noe vi gjør hele tiden i dag, for det aller meste. Lurer vi på noe, googler vi det. Vi har til og med fått et allmenngyldig verb som alle forstår, så vanlig er det.

@sooky
Jeg synes ikke grensen er vanskelig å sette i det hele tatt. Googling er en daglig aktivitet for de fleste i en eller annen forstand. Og det er vel slik at de fleste av oss har litt kontroll på hva som ligger ute om oss og ikke har så mye å skjule.

Å begynne fysisk å lete i skuffer, i søpla eller på mobilen, det er noe helt annet. Det ER snoking og overtramp.

Men som sagt, det er litt touchy. Til vårt forsvar må det vel sies at vi googler fordi vi har møtt noen vi liker og er nysgjerrige på. Så det googles med positive øyne. Det er vanskelig å si at man snoker på mobilen eller åpner private skuffer av samme grunn.

Tror alle Googler eller sjekker via bekjente.
Skal være så ærlig å si at jeg har flere kjente her inne, vi kryss sjekker vil ikke date brukt vare.