Har du vært utsatt for overgrep?

Jeg vil bare dele en oppdagelse med alle dere andre som har vært utsatt for et overgrep fra en i familien, en trener, en bekjent eller en annen du har hatt tillit til. Vet dere at det finnes et utrolig fint senter i Oslo for oss? Der de ansatte har hjertevarme og kunnskap, der vi kan være oss sjøl og der vi møter andre i samme situasjon.

Jeg nølte i flere år før jeg torde å gå til det skrittet å ta kontakt. Jeg skulle ha gjort det lenge før - og vil med denne tråden oppmuntre andre til å ikke vente like lenge som meg. På senteret er det ingen som krever noe av deg, om du ønsker kan du bare sitte helt stille i stua. Eller du kan være med på et de andre tilbudene der vi selv kan bearbeide det vi har opplevd og få et bedre liv. Eller være med på kreative kvelder der det lages mye fint.

Telefonnummeret til "Støttesenteret mot incest" finner du på nettet - du kan ringe fra hele landet, eller sende mail, eller komme dit. De har tilbud både for oss utsatte og for pårørende (for eksempel foreldre eller partnere). Det er lignende tilbud andre steder i landet også, søk på nettet så finner du det! Husk du er ikke alene om det vonde du har opplevd, vi er mange.

Liten rettelse: Det heter "Støttesenter mot incest" (ikke Støttesenteret i bestemt form), men tror du får riktig treff på nettsøket uansett hva du skriver :-)

Man trenger ikke å ha opplevd incest for å ta kontakt med slike sentere. Det finnes støttesentere for folk som har opplevd mange slags overgrep. Er man i tvil om man vil ta kontakt med et slikt er det best å gjøre det, og heller kutte dem ut etterpå om de viser seg å ikke være til noe særlig hjelp. De har taushetsplikt. De som jobber på slike steder har gjerne opplevd noe tilsvarende deg og vet hvordan slikt oppleves.

Og er du i tvil hvilket senter som passer, så velg et tilfeldig. De vil hjelpe deg videre.

(Jeg har ikke opplevd overgrep, men stepper ved behov inn som støttespiller for de ansatte ved et slikt senter)

Så flott at du har fått hjelp på oslo senteret! Selv har jeg brukt senteret i Bergen. Det anbefales på det sterkeste!

Det nevnes over her at det er slike sentre flere steder i landet. Det stemmer, det er per i dag kun et av fylkene som ikke har støttesenter mot incest, men der er de i ferd med å starte opp nå. Sentrene sammarbeider via en organisasjon som heter Fmso (forening mot seksuelle overgrep) på fmso.no finner dere oversikt over alle støttesentrene.

Senteret i Vestfold driver en landsdekkende, døgnåpen telefon for utsatte. Her kan man rinnge når som helst hvis man trenger råd, eller bare noen å snakke med. telefonnummert er 800 57 000.

Overgrep skal snakkes i hjel, IKKE ties ihjel!

Lykke til alle sammen!

Tusen takk til dere som har kommet med flere opplysninger :-))

Forskjellige typer overgrep er mye vanligere enn det folk flest ofte tror. Derfor er det helt sikkert mange også her på Sukker som har vært utsatt som barn eller ungdom. Det er kjempeviktig at vi får spredt informasjon om at det er hjelp og støtte å få!

For mange av oss kan overgrep i fortiden spille inn på en litt uheldig måte når vi leter etter elsker, kjæreste, samboer eller hva vi nå er på jakt etter her på Sukker. Men vi kan gjøre noe med det! Det er håp for oss alle, og sammen er vi sterke :-))

Støttesenter mot incest i Oslo kan du nå på telefon 23 31 46 50 i arbeidstida. Eller ring den døgnåpne telefonen som @utsatt skrev om. Jeg gjør som henne: Anbefaler støttesenterne på det sterkeste!

Er også tilbud for gutter / menn som har vært utsatt for overgrep

Jeg incesterer på å ta kontakt. Hver gang jeg kjører forbi en barnehage, eller sitter ved siden av de på t-banen, så prøver jeg å se for meg hvem av de 1/5 som vil bli misbrukt egentlig er.. Lurer på om det er mest gutter.

Banner jeg i kirken om jeg tror det er mange mennesker som nyter godt av å anskaffe seg makt over overgreps ofre?
Via trøst og kvasiintellektuell "tung"psykologi skal de skrape vekk skorpen slik at det konstant blør hos offeret og de får ferskt blod som næring og skaper et avhengihetsforhold der de kan nyte godt som den store hvite helbreder og allvitende?

Jeg forstår ikke hvordan det å nøste opp i gamle sår og utlevere seg til en villt fremmed skal gjøre noe helst annet enn å ta fra et menneske enda mer verdighet.

@JarlH Det er ingen gode tanker, men vi må se realiteten i øynene: Mange barn (og ungdommer) opplever overgrep. Og alle vi rundt må si fra viss vi har mistanker om slikt!!

Det er bare min oppfatning av den type å behandle mennesker på, den lille akademiske mann får stor makt når han skal belære de ttidligere overgrepsofferet, psykologer og alt innenfor den retning er det noe morbid over i mine øyne og trangen til å mase alle om å tilbe dem som nødvendige sjamaner for alle våre traumer.

@ Russel:"Banner jeg i kirken om jeg tror det er mange mennesker som nyter godt av å anskaffe seg makt over overgreps ofre?"

Nei jeg synes ikke du banner i kirken,, det er sundt at vi setter spørsmål og stiller krav til dem som skal hjelpe. Hjelpeaparatet er der for å hjelpe, men det har definitivt sine feil og mangler. Det er viktig at vi ikke er ukritiske til hvordan behandling fåregår.

"Via trøst og kvasiintellektuell "tung"psykologi skal de skrape vekk skorpen slik at det konstant blør hos offeret og de får ferskt blod som næring og skaper et avhengihetsforhold der de kan nyte godt som den store hvite helbreder og allvitende?
Jeg forstår ikke hvordan det å nøste opp i gamle sår og utlevere seg til en villt fremmed skal gjøre noe helst annet enn å ta fra et menneske enda mer verdighet."
Hvis forståelsen din av behandling er at man skraper opp gamle sår for å få dem til å blø er det ikke rart du er skeptisk! Tenk deg at det gamle såret er sikkelig betent. Full av guffe og materie. Trir du det vil gro hvis man bare lar det være i fred, eller er det kanskje lurt å vaske det godt, selv om det svir noe jævelig?

Mennesker som har vært utsatt for overgrep kan ofte tilsynelatende ha det bra, (fungere i jobb, være til stede for de rundt seg osv.) uten at de nødvendigvis selv opplever at de lever et godt liv. Det er vanlig å "kle på seg" en fasade og late som alt er bra. Dette er den utsatte "opplært til" av overgriper fra ung alder. Mange føler at de ikke lever for seg selv, men eksistererer for alle andre.

Når en utsatt så på et tidspungt tar tak i problemene og begynner å bearbeide traumene vil noe av denne fasaden ofte falle sammen, og ser ser ut for omverden som om personen har det mye verre. I realiteten er det ikke usansynlig at h*n nå viser omverden litt av hvordan det har vært på innsiden hele tiden. Poenget med å snakke om traumene er ikke å lage et åpent blødene sår, men å få kjenne på følelsene rundt traumene for å kunne bevege seg videre. En god psykolog jobber ikke for å gjøre passienten avhengig av seg, men for å gjøre seg selv overflødig i passientens liv.

På støttesenterene, som er omtalt over, drives ikke behandling, men hjelp til selvhjelp. Også her kan den utsatte få mulighet til å sette ord på traumene, fordi det er viktig for mange for å kunne komme seg videre. Sentrene er opptatt av at reaksjoner etter overgrep ikke er symptomer på sykdom, men normale reaksjoner på en unormal situasjon.

Jepp men jeg er bare uenig thats all :)

Kan også tipse om at venner og kjærester ofte tar kontakt med slike sentere for å få tips om hvordan de kan hjelpe. Noe å tenke på for de som kjenner en som, osv.

Også har man de vennene som ser at personen trenger hjelp, melder fra, og selv blir anmeldt. F.eks melder at en jente blir kontrollert av en voldsmann og jevnlig ses med blåmerker. Når den voldelige får vite at støtteapparatet er i gang med å gjøre noe med saken (gjerne før politiet er koblet inn) får han jenta til å anmelde den vennen som har meldt fra for et eller annet fantasifullt. Den voldelige melder seg også gjerne som vitne også mot denne vennen som prøvde å hjelpe.

Jeg har fått et par slike anmeldelser mot meg, senest i forrige uke. Politiet ringte i dag for å fortelle at saken var henlagt allerede før jeg var tatt inn til avhør. Frøken Politi som ringte var ikke helt forberedt på at den misstenkte i saken insisterte på saken ikke skulle henlegges....

Når er det greit å fortelle om sånne opplevelser til en potensiell partner?
Vil jo ikke skremme noen til å tro at det må taes hensyn til hele tiden, men samtidig forklarer det en del av mine reaksjoner i en dating fase. Kan kanskje ungå missforståelser ved å fortelle tidlig? Noen som vil dele erfaringer?

Fortell når du føler riktig