Ja, du snakker, Fornøyelig :)
I den anledning har jeg lyst til å fortelle en gla’-historie fra februar i år, da jeg, etter å ha virret formålsløst rundt på Sukker i en tre måneders tid, tilfeldigvis stod og ventet på bachelor no. 7. Det var en smellkald vinterkveld, stedet var et tungt trafikkert veikryss i hovedstadens mer sentrale strøk, og jeg tenkte to ting. Det ene var at denne kvelden neppe ble noe annerledes enn de intetsigende møtene jeg tidligere hadde vært gjennom med andre menn. Det andre var min egen lette ironisering over at all personlig mailing fram og tilbake over de tre siste ukene antagelig kom til å ende her. Så nært, og deretter så fjernt.
Bachelor no. 7 dukket opp på slaget, og – vel – he had me at hello. Lyset i øynene hans, blandet med lett usikkerhet og kanskje også lettelse fikk fram en umiddelbar følelse i meg av å ha truffet en jeg likte. Senere, over et kafébord der frosten fikk fram kalde roser på vinduet, kjente jeg at kinnene brant. Jeg er helt sikker på at varmen kom fra ham – den mannen formelig glødet. Han holdt blikket mitt og lot hånden sin streife min. Opplevelsen av flørt var på ingen måte ny, men energien nettopp dette tente i meg, hadde jeg ikke kjent på lenge, lenge. Plutselig kjente jeg på uante krefter inni meg som ville sette meg i stand til å bruke all den tid som var nødvendig for å bli kjent med og være sammen med nettopp ham, fordi han var så spesiell.
Det hører med til historien at det ikke ble slik, men det er ikke viktig. Jeg hadde funnet følelsen jeg lette etter, og visste at det ville skje på nytt. Etter dette har dating-frekvensen min og kontaktene mine på Sukker gått markant nedover, mens kvaliteten hos dem jeg faktisk møter, bare har økt. Etter året som lærling har jeg store forhåpninger til 2008, og ønsker at de samme gode følelsene må treffe dere 20.000 andre – men kanskje ikke for alle samtidig. Da forsvinner jo grunnlaget for andres gode opplevelser i framtida.