Hm, kanskje ikke oppleveksene i seg selv, hvis det er mulighetene som ha vært ulike, mer enn lysten/drivet.
Men hvis det er resultat av at den ene er veldig hjemmekjær og litt skeptisk til det som er nytt og fremmed, mens motparten er veldig eventyrlysten, har reist og opplevd veldig mye, kan det være de to "verdensbildene" og divergerende perspektivene kan skape problemer. Det var faktisk en dealbreaker mellom en eks-kjæreste jeg hadde og hans tidligere samboer (hans versjon); han hadde utforskertrang mens hun var veldig engstelig og gjorde helst ting hun hadde gjort mange ganger før. Deres to barn var veldig ulike der også, den ene slektet på mor og den andre på far, og det var staidg opphav til feriedilemmaer.
Jeg har selv reist en del, men ikke supermye ifht globetrotterne, men om en mann ikke har gjort det samme er det helt ålreit så lenge han har en slags forståelse av at Drøbak el.l. ikke er verdens navle, og han ikke rynker på nesen hver gang han får servert noe nytt - før han har smakt det. Det mest verdifulle jeg har lært gjennom reising er at vi mennesker er ganske like, til tross for kulturelle forskjeller. Og det er et pluss med samme menneskesyn i et forhold, synes jeg.
Er det du som har reist mye eller en potensiell date? Eller et hypotetisk spørsmål? Nysgjerrig, jeg :-)