Var så heldig å få en hyggelig kommentar her inne idag, og den kom fra en annen kvinne. Blei selvfølgelig glad, men det fikk meg til å fundere litt over hvordan jeg "rangerer" komplimentene jeg får. Først har man de fra sveiseblinde karer på byen. De rager ikke spesielt høyt, enda det jo er fra barn og fulle folk sannheten visstnok skal komme. Komplimenter fra menn ellers, feks kolleger, kompiser ol, jo da blir man selvsagt bare glad og flyter kanskje litt på den en stund. Men det som henger aller høyest, av en eller annen toskete grunn, det er komplimenter fra andre damer! Og spesielt hvis det går på noe jeg har på meg, eller utseendet mitt. Hvis en dame sier at jeg kledde de støvlene dritgodt eller at jeg var veldig fin ikveld fordi sånn og sånn, ja da føler jeg meg virkelig fin! Det er liksom sånn at jeg tenker at de har iallfall ikke vikarierende motiver for å si noe pent (noe de selvsagt utmerket godt kan ha) og når en dame sier til en annen (ukjent) dame at hun er fin, da mener hun det... Veit jeg ikke er den eneste som tenker slik. Men hvorfor ER det sånn? Er det noen av dere som tenker på denne måten? Og hva med gutta? Hvilke komplimenter blir dere mest glade for? Gir dere hverandre komplimenter, forresten?
For øvrig synes jeg alltid man skal si det når man tenker noe pent om noen, det prøver jeg å praktisere selv og har fått mange gode smil på den.