Jeg velger å stå fram. Simpelthen. I all min prakt, eller avskyelighet, alt ettersom.
Jeg er en bemerkelsesverdig person. Jeg har S i matte og ble doktor i filosofi bare 18 år gammel, og har et, for alle andre,
misunnelses verdig drag på damene. De faller pladask for min Per Aspelin aktige måte å framføre Bhutansk mandolin-soloer på, fra utvalgte Bach ouverturer. Jeg klatrer 9a. Med letthet. Jeg er
vel mest kjent i klatremiljøet i Norge for å ha gått Tjelmeland
Friksjon mens jeg heklet TV duk til mormor. I stummende mørke klokken tre om natten i januar.
Noen kjenner meg vel kanskje best for mine artige festtaler og andre vet best å sette pris på min medfødte skepsis til autoriteter
(rolige hjemmekvelder med et glass vin foran peisen. Ikke-røker.
Barn ingen hindring). Noen igjen husker bare on-sighten min av Action Direct, etter åtte timer tennis med Monica Seles. Jeg drakk
tre liter vann på den gode hvilen før cruxet. Fred Nicole ringer
meg jevnlig for å drøfte fotarbeid, noe som ligger veldig naturlig for meg siden jeg praktisk talt er enegget tvilling med Muhammed Ali. Jeg tar alltid litt extacy før jeg klatrer. Men bare litt. Likevel trives jeg best
i fjellet. Der kan jeg i stillhet gå sammen med kjæresten min, Aqua Lene, mens jeg uhemmet snakker sammen med henne om slimhinner, påskemat, multiple orgasmer og boliglån. Jeg dras mot fjellet. Jeg
hører liksom hjemme der. Jeg liker å gå lange, usikrede 8+ svatraverser på "mosegrodde stier" som jeg kaller det. Inn i solnedgangen. Jeg kaster steinblokker på størrelse med kjøleskap langt ut i dalen, for å være sikker på ikke å ramme andre som er under meg i veggen, når jeg renser nye ruter i Trollveggen. Jeg setter sikringer som holder det dobbelte av hva produsenten lover. Jeg har tatt seksti-meters fall rett på standplass forankringen uten å bli irritert. Veien er målet. I det siste har jeg blitt lei av gruppesex på madrassene under buldreveggen i klubb-hytten i Skagadalen, selv om der var noen gode moves, og har satt i
gang med å gjøre veggen under Nordre brattere på dager med dårlig vær. En gang i Himalaya reddet jeg en hel landsby fra et alvorlig
termitt angrep bare ved hjelp av en MSR XGK og to gummistrikk,
på anmarsjen til Jammu som jeg soloerte i mine utslitte Tevas.