I samfunnet idag opplever vi at utvalgene overalt blir alt for store. 35 slag jogurt, hundreogørten slag pc-er og tv-er men kun ørsmå forskjeller i spesifikasjonene, biler, mobiltelefoner... og så også her på datingsidene. For 50 år siden fant vi stort sett de vi endte opp med i nærmiljøet. Vi visste oftest hvem de var fra før, og hadde felles kjente. Vi tilpasset oss hverandre.
Idag finnes det ørten datingsider, og tusenogørten profiler på hver og en. Man sveiper til høyre og venstre basert på et bilde og kanskje ørlitt tekst. Noen har lange profiltekster, de orker vi ofte ikke lese engang. Om vi kommer i snakk med noen, kan de plutselig bli borte. Noen er ikke de de gir seg ut for å være. Noen møter vi, noen er hyggelige men vi finner ikke gnist og avviser dem. Eller blir avvist. Kanskje for fort? Noen snakker med flere, kanskje lenge etter at vi har møtt dem. Vi vet ikke hva vi leter etter, hva vi skal tro, hva vi skal stole på. Og det virker som mange av oss stadig fortsetter å lete etter noe som er enda litt bedre.
Er kanskje ikke rart at det blir mange ensomme i dagens samfunn?
Blir spennende å høre hva andre mener... :)