Nettets forbannelse...

Kom over denne beskrivelsen her forleden, som det er et snev av sannhet i :
"Du sier du er klar for å treffe den rette, klar for å finne en å bli glad i, klar for kjærligheten. Tosomhet. Elske, begjære, føle, savne, glede og søvnløse netter.
Du vil ha putekrig, dele tannkrem, bytte nøkler og lage minner. Du vil elske, du vil drømme, du vil gå hånd i hånd og du vil reise på ferier. Du er klar.
En dag så skjer det. Den rette er rett foran deg. Kanskje akkurat nå? Kanskje er jeg den rette for deg? Kan det virkelig være? Alt du har drømt om og mer.
Listen finnes frem. Høyde, vekt, hår og øyne. Alt stemmer. En spire gror. Det du ønsker er der. Men kan det virkelig være?
Hva om du går glipp av noe annet mens du bruker tiden min på meg? Hva om den du virkelig skal bli gammel med glipper forbi deg fordi du er for opptatt med nest best, som er meg?
Finnes det kanskje noe enda bedre der ute? Kanskje du skal lete litt til?
Du er aldri fornøyd. Alltid noe som ikke passer inn. Øynene mine var blå i stedet for grønne? Kanskje du drømte om flere barn? Kanskje ble det sagt noe feil eller gjort noe galt?
Det letteste er å gå videre. Det finnes jo noe bedre? Du kan alltid finne en ny! Du skal ha det perfekt. Din egen liste må stemme, så skal familien passe inn og alle vennene skal si sitt. Alt må måles opp og veies. For og imot.
Og i mellomtiden så ødelegges det som kunne ha blitt så fint. Fordi alderen ikke stemte, eller interessene ikke var passende, kanskje var det et førsteinntrykk som ikke ble riktig og da er det ikke tid til å rette opp i det.
For det er nye som venter der ute. Bare et klikk unna.
Du kan jo ikke ta til takke med noe som ikke er helt perfekt.
Og mens du kaster blikket ditt bort fra det som kanskje var perfekt og som kunne ha blitt, så er du for opptatt av å sette krav og perfeksjonere slik at det som var glipper.
Nest best er ikke mer. Kanskje var det best? Kanskje var jeg best?
Du vil aldri vite. "

Tror det er mange som går i den fella som har for høye forventninger og for høye tanker om seg selv.
Og som regel så brenner dem alle bruer og blir sittende alene igjen.

Det er ei felle man må være bevisst.

✨

@på date

Akkurat som jeg skulle sagt det selv. Den man forelsker seg i stemmer sjelden helt med ønskelisten og da betyr den ingenting.

Tror at tenker man i de baner at hårfarge er feil eller lignende da er det rett og slett ikke kjemien tilstedet og tror neppe det har noe med hårfargen å gjøre..hver gang jeg faller for noen er det alltid helt motsatt av hva jeg normalt faller for men det har jeg fort glemt Hehe ..😁

Jeg har helt siden jeg ble født ment at nettdating er en variant av arrangerte ekteskap. Vi vurderer nøye alle forhold ved en potensiell kandidat. Det kalkuleres, beregnes og noteres i hjernebarken. Så testes vurderingen gjennom brevveksling først og dernest ved møter i virkeligheten. Etter disse innledende fasene fortsetter vurderingen av kandidatens kvaliteter, og mulige plus og minus, mens eventuelle andre kandidater stilles behørig i kø. Også sosial bakgrunn, økonomi og politisk tilhørighet kartlegges grundig. Hele konseptet er jo konstruert rundt hundre spørsmål om hvor vi plasserer oss selv i den sosiale virkelighet. Det eneste som mangler jo at mor og far får et ord med i laget. Hvis ikke dette er det samme fenomen som arrangerte ekteskap, så vet ikke jeg. Den spontane forelskelse må da være nærmest en umulighet under slike betingelser?

@på date og @Kiara .
Det er jeg helt enig i at det må være den udefinerbare tiltrekkingen som må være der.
Og dette er jo da littforskjellig på person til person. Jakter en på den betattheten ved første blikk, eller la det utvikle seg over tid.
Sett i dette perspektivet så er beskrivelsen reell...er en tålmodig nok eller er det for lett å gå videre.

Jeg vet. Jeg kjenner meg igjen. Jeg var ikke god nok, ikke i hans øyne. Han lette videre. Når han går tilbake for å finne meg, er jeg ikke der. Han såret meg for dypt...