Godt voksne uten barn..

Jeg leste et sted her på siden om dette med godt voksne mennesker, og det å ha barn eller ikke.
Det kom fram at noen (jeg vet ikke om det generelt faktisk er mange som har samme synspunkt?)syntes det var skremmende at folk som var kommet i en viss alder (da man ”burde” hatt barn) ikke har barn.
Det var nesten så jeg ble litt lei meg.

Det er jo så mange årsaker til at noen sitter uten barn. Det finnes de som har tatt valget om ikke å få barn (også av mange årsaker), og det er jo et valg man skal respektere siden man ikke har noe med hvordan andre lever sitt liv. Det er ikke dermed sagt at disse personene er ”forferdelige mennesker” – eller noen man bør se på med skepsis i blikket…?
Det er også mange som rett og slett ikke kan få barn. Og det kan være forhold hvor partneren ikke kan få barn, men du går ikke fra ham/henne fordet fordi du faktisk elsker fyren/dama.
Sykdom kan ha gjort at man ikke kan eller bør få barn, eller man kan ha fått beskjed av leger om at barn kan være livsfarlig å prøve på å få. Noen kan også ha genfeil som de ikke vil videreføre til barn.
Man kan ha blitt påført skader som gjør at barn er utelukket.

Som en av de som ikke har barn ville jeg bare komme med dette lille hjertesukket…
Livet er ikke svart-hvitt….det har så uendelig mange andre nyanser imellom..

Takk – kjekt å se at noen flere kan gi uttrykk for det samme. :o)

Det med barn er nok et litt ”touchy” tema for mange, ja – og det kan man jo for så vidt skjønne, siden årsaken kan være et sårt punkt for mange og også fordi mange av de som ikke har barn sikkert for lengst er ”fed up” av alle spørsmålene rundt det..
Men man får bare håpe på at de fleste ikke bare ser saken fra eget ståsted, men også ser at den kan sees fra flere sider.. *sss*

Men jeg er enig med deg – jeg skjønte jo at ’yiiiihaaaaa!!!’-folka nok lå øverst i tankehyllene når det der ble formulert.
Jeg tok det hjertesukket likevel, jeg – sånn at det kunne bli gjort plass til det også på en eller annen tankehylle….forhåpentligvis… :o)))))

P.S…kanskje jeg en annen gang bare skal stille spørsmål…? Så kan jeg jo komme med de korrekte svarene etterpå… *ler*

Ja, det skulle bare mangle, hadde jeg nær sagt – har man først småttinger så vil jo de være de viktigste. :o)
At mange potensielle partnere ikke takler tanken på andres barn – uansett hvorfor ungenes mor er borte fra deres liv – er bare noe man må respektere, selvfølgelig. Igjen; det er et valg som hvert enkelt menneske tar for seg selv og sitt eget liv. Men når du først er i den gruppen hvor ”barn er greit” uansett om det er ditt/mitt/vårt, så syns jeg man skal ”takle” alle barn – for det første fordi de jo er barn (er man glad i barn, så er man glad i barn), og også fordi de kommer fra den personen du er/blir glad i.
At det er mange tanker rundt ”andres barn” skjønner jeg – fordi det å gå inn i en familie også betyr at der ligger et ’ansvar’ (og alt som ligger innunder det)som man må være fullt villig til å ta. Men blir man glad i barnas far/mor så tar man alt. (At man først må gå noen runder med seg selv kan jo hende.)
Og barna har jo selvfølgelig en mor, som alltid vil være i deres liv – og sånn skal det være. Det er jo ikke dermed sagt at det ikke er plass til andre/flere i deres hverdag. Og den neste kvinnen….. jøsses, dette er et stooort diskusjonstema! Jeg mener – det er så mye jeg ville sagt rundt dette, men da fyller jeg vel hele siden.. ;o)))

For øvrig har jeg aldri tenkt på at enkemenn/enker kan synes mindre attraktive for noen enn de som er ”exer” – før du nevner det(og grunnene til det)nå. Mulig mange synes det? ..pussig..

Nå tar diskusjonen en litt annen vending, men-men...

Jeg tror hovedårsaken til at mange filtrerer bort de som har barn er at man har et ønske om å få noen selv en gang, og at man antar at de som har barn fra før ikke vil ha flere.

Det er nok også sånn som Haimat antyder, at idealet om kjernefamilien uten eks'er og ste'er lever i beste velgående. Noe annet blir sett på som kompliserende og overveiende potensielt negativt...

Prøver selv å ikke være så forutinntatt... Men når man har tusener å "velge" blant er det selvfølgelig fristende å sette kriterier som egentlig er litt vel "krasse" - og som kanskje fører til at man mister noen i dette matching-gamet. Akkurat det er ganske frustrende med hele opplegget, men sånn er det jo med tilfeldighetene på alle fronter i livet... Så, jeg velger i hvert fall å tro at det fins mange rette for oss alle, så får vi holde øynene så åpne vi makter... :)

Helt klart! Det er nok en årsak til ’siling’ hos mange. Samtidig vises vel ikke et eventuelt barneønske så mye i profilen unntatt ved ”aleneforeldre ok eller ikke ok..”, eller at man klarer å lese det sånn noenlunde ut av matchbeskrivelsen.
På EN måte synes jeg det er greit at ”drømmen om idealfamilien” lever i beste velgående – spesielt blant unge, selvfølgelig. Det betyr som regel at de vil satse for livet, og vil at barn i utgangspunktet skal leve i en (den ene) familien hele livet (mer eller mindre). Det er ikke dermed sagt at jeg setter tommelen ned for alle andre varianter, eller sier at de som nå er skilt ikke også hadde den tanken – for det hadde de nok.

Jeg synes også det er riktig å sette de kriteriene som er viktige for DEG når du skal finne noen, selv om du kanskje – som du sier – kan miste mye (veldig mye) bra på veien. :o)
Men da kan man kanskje sette sin lit til skjebnen – hvis den finnes..? ;o)) Eller tilfeldighetene….det er utrolig mye rart som kan skje bare ved tilfeldigheter…

Og jeg liker definitivt tanken på at det finnes noen rette for oss der ute, uansett om det er bare én eller om det er flere. (Skulle det for øvrig være kun én måtte jo det være et menneske hvor alt – absolutt alt – klaffet i forhold til deg!...og det er det kanskje de færreste som er så heldig å oppleve…?)
Og så må man jo ikke glemme den enkle kjensgjerning at vi endrer oss i løpet av livet (forhåpentligvis!), sånn at den som passet for deg når du var 20 kanskje ikke passer like godt for deg når du er 50. Mange utvikler seg i forskjellige retninger..

Men hold fram som du stevner! Den som leter han finner, sies det… ;o))) Lykke til!
(Selv skal jeg sperre opp gluggene fra i morgen den dag! …håper ikke jeg skremmer vettet av mine medpassasjerer på toget…*ler*)

Det er ikke alltid like lett å vite om man vil møte en med barn fra før eller ikke, og det er ikke bare de grunnene som er beskrevet her som er gjeldende. Det finnes en del utrolig ufyselige barn der ute; ondskapsfulle, bortskjemte, uoppdragene, konstant møkkete og ufyselig barn! Min skrekk er å gå på date gjentatte ganger, bli virkelig betatt av et menneske, for så å skulle treffe barnet, og så er barnet en av dem! Merk mine ord! Jeg er IKKE skuffet over barnet, men denne personen som jeg trodde ett øyeblikk var svaret på alle mine drømmer, har oppdratt dette barnet! Denne personen er helt eller delvis grunnen til at barnet er som det er! Og jeg lekte med tanken om at VI en dag kunne få barn sammen.... Jeg er fullstendig klar over at da er det bare å innse at denne personen ikke var riktig for meg, men sånne situasjoner gjør at det ikke er så lett å vite om en skal ønske seg en partner MED barn eller ikke.

Der er du jo selvfølgelig inne på noe... Mange vil nok bli litt skeptisk hvis man plutselig står ansikt til ansikt med et "ufyselig lite krek". Vanligvis vil jeg også si at der kommer foreldrene øyeblikkelig inn i bildet av denne ungen fordi det er de som har ansvaret for å oppdra ungene til skikkelig folkeskikk, og til å være normalt rene og pene osv... (Ser bort fra unger som er møkkete fordi de nettopp har hatt det fryktelig gøy.. ;o))
Samtidig kan det jo selvfølgelig være unger som har ett eller annet problem - jeg vet ikke om f.eks "hyperaktive" vil være et eksempel her? Eller du kan treffe på unger som er i trassalderen og som dermed virker mer "avskrekkende" akkurat da.
Men i utgangspunktet ville jeg ikke snudd i døra, men heller forsøkt å finne ut HVORFOR den ungen var som den var. Det kan jo ligge flere årsaker bak...?
Siden jeg ikke har barn selv vil jeg for all del ikke se på meg selv som autoritet på området (jeg har kun "autoritet" som tante til flere, og som observatør til hvordan mine søsken har oppdratt sine - og forskjellen i disse. Samtidig må man jo ikke glemme at hvert enkelt lite vesen har sin egen personlighet...den ene er lettere å ha med å gjøre enn den andre.. ;o)), så derfor spiller jeg heller ballen over til de som er foreldre.
Men jeg skjønner din tankegang. :o)

Her har dere tatt opp det vanskeligste tema av alle, som har trillioner av varianter... Blir man forelsket, og det er riktig- tar man det som kommer, uansett, mener jeg å ha "levd"? Har aldri tenkt over det på noen annen måte jeg. Møkkete? *ler* Putt dem i badekaret da vel!
Det vondeste for meg ville vært, å bli virkelig glad i en på min egen alder som ikke hadde barn- men ønsket seg det veldig.... Det hadde vært ordentlig vondt, fordi jeg liksom er ferdig med den biten. Alt annet skulle jeg faktisk- i kjærlighetens tegn ha taklet- hyperaktive,uoppdragne,...med & uten sukker på.;-)

Dette er hva jeg vil kalle et godt, gammeldags minefelt. Mye potensiell salat å tråkke i når du går inn i et forhold som dette!
Selv har jeg desverre ingen barn ennå og lurer litt på hva dere damer synes/tror om det? 30+ og ingen barn = varsellys??
Litt morsomt er det jo også å lese om undersøkelser som tar for seg forhold og tiltrekking. Der ble det påstått at kvinner faktisk trekkes mot menn med barn. Det skulle vist nok bety at han var atraktiv(fått barn fra før = andre har funnet ham tiltrekkende, bekreftelse) og at det var en ansvarsfull person (har barn = må jo være ansvarsfull).

Kvinnene bleikke spurt om de ville ha menn med eller uten barn, men ble bedt om å rangere x antall menn. Statistikken var visst klar.

Tror nok desverre at denne typen oppvekst er og kommer til å være mer vanlig fremover..

mann30+ Vi jenter tiltrekkes nok mulig litt av menn med barn pga. at det ligger litt trygghet i å finne forståelse. Barn er en helt spesiell "greie", tidligere nevnt her "opphøyd i annen" og viktigere enn oss selv. Personlig vill jeg ikke reagert på dette hvis en mann var 30 + noen år mener du kanskje? Men har en kvinne passert 40, eller gjør det straks, og har vært mor allerede halve denne tiden....og møter en på over 40 uten barn, (som jeg ser her inne ikke er uvanlig), da kan det bli ett tankekors. Det er nevnt at barn er egoister, og ja- det er de! Så dersom jeg da må ha noen få års pause, for å lade opp til neste stadie-(bestemor)- så må man jo sette en grense for produksjonen av dem som kvinne. Dere takler dette 10-15 år lengre enn oss, slik jeg føler det iallefall.
"Haimat" Jeg synes kanskje noen av innleggene dine er litt....
men her i det siste er jeg 100% enig med deg, at dersom man er VIRKELIG forelsket, så takler man barna- det er for meg en selvfølge at man samarbeider om. Problemer blir det, i ett nytt forhold med dine/mine barn- og det tar tid å få alle tilpasset en ny familiesituasjon. Forstår man ikke det, når man innleder ett forhold som innebærer barn- betyr det at man ikke er i dette forholdet med hele hjertet.
BARE ett forhold, trenger daglig arbeid fra begge parter for å fungere godt. Inkludert barn på en eller begge sider, må man regne med at man må brette opp armene! (I motsatt fall, ikke prøv!!)