Jeg har hatt mange ulike nyttårsaftener i mitt liv som jeg har elsket, alt fra champagne for to på Manhattan, til nyttårsfeiring ved foten av Vesuv med gode italienske venner, på Cuba, i en liten spansk landsby og med gode venner og mye latter her hjemme. Så har jeg hatt noen katastrofer av noen nyttårsfeiringer alt fra mitt første som 12-åring hvor alle gjestene mine forsvant kl 23.00 til et annet party hvor de fikk lov til å drikke alkohol, til tre nyttårsaftener på rad med venner som var skilt og hvor yngstedatteren gråt i en halvtime på slutten av hver feiring, til nyttårsaften 1999 på legevakten med min datter som hadde dobbelsidig ørebetennelse.
Men årets nyttårsselskap tok kaka. Det er første gang jeg har vurdert å fake et hjerteinfarkt eller klatre ut vinduet for å slippe unna, og jeg begynte å se på klokken de siste 3 og en halv timene før jeg kunne dra.
I stikkordsform: Beskjed om å komme kl. 19.30 med matservering kl. 23.00. Vertinne i morgenkåpe og tøfler da vi kom, til tross for at alle gjestene var kommet. Ikke noe felles språk. Vertinne som glefset 'Hvem har skrudd av TVen?!' Og som skrudde den på igjen, til tross for at vi forklarte at fordi vi var tvunget til å kommunisere på to ulike språk, så ble det litt håpløst å ha språk nr tre inn i øret. Politisk krangel kl 22,30 som endte med at jeg trakk meg tilbake til badet med mobiltelefonen. (Diktaturet er bedre enn demokrati. Cuba og Kina er idealsamfunn. Ukraina har forrådt Russland. Norge er en viljeløs dukke i USA-imperialismens hender. Alt var mye bedre under Soviet-tiden. ) Krangling mellom vert og vertinne med jevne mellomrom.
Det var nydelig mat, champagnen fløt, og jeg fikk prøve champagne ned gull i. Men det hjalp ikke.