Forandring fryder!

Jeg pleier ofte å si at man forandrer seg ikke, men at man utvikler seg hele tiden. Jeg mener det er en ganske stor forskjell på de to tingene og har liten tillit til historier om folk som har totalt endret atferdsmønster og verdier over natten.

Men historiene finnes.

Og det finnes et ordtak (som jo passer godt på Sukkerforum og) som sier "en gang utro, alltid utro".

Så hva tror du er mest rett og hvorfor?

De av oss som, en gang for lenge siden og under legendarisk formildende omstendigheter, har vært utro; kommer vi til å gjøre det igjen?

Det er vanskelig å si noe generelt om dette. Det er så mange individuelle variasjoner. Alt er avhengig av situasjonen. Men det jeg tror er at notoriske utro menn og damer er det fordi de kommer unna med det. Hvis de blir tilgitt av partneren gang på gang, hvorfor ikke fortsette da? De får jo både i pose og sekk.

Jeg tror ikke at hvis du har vært utro en gang så blir du utro igjen, spesielt ikke hvis du gjorde det for veldig mange år siden. Vi alle gjør dumme ting i ungdomstiden, det er slik vi lærer. Men det er ikke alle som lærer av sine feil. Kommer vel an på evnen til å reflektere og se forskjellen mellom rett og galt.

Jeg ville vært veldig skeptisk til å involvere meg med en som tidligere har vært utro. Vedkommende har allerede brutt en moralsk grense og har muligens en lavere terskel for å gjenta. Av den grunn vurderer jeg det som en "risiko-faktor" og et usikkerhetsmoment ifht meg selv og mitt forhold til denne personen. Men - jeg ville tatt meg tid til å spørre vedkommende hva de bakenforliggende årsakene til utroskapet var.

Det er en effektiv løsning på det problemet:
Den svenske kulturpersonligheten og RFSU-lederen Hans Nestius skrev for sikkert 80 år siden i skoleavisen som 16-åring at han aldri skulle love noe han ikke var sikker på han skulle holde. har du ikke lovet troskap kan du heller ikke være utro...
Og så til TS. spørsmål. Nei, en gang for lenge siden under særlige omstendigheter er ingen spesielt stor risikofaktor. Gjevnlig over tid er en stooor risikofaktor.
Li42. Du er ved kjernen, hvorfor. Og en ser jo at det er folk som ender opp sammen etter å ha møttes mens den ene eller begge vari forhold. noen av dem forbllir tro mot hverandre, andre ikke.

TS: spør du fordi du er usikker på en mulig partner, eller fordi du er usikker på deg selv?

Jeg blir nysgjerrig på hvorfor du selv tror du endte opp med å være utro den gangen, Pepper'n. Var det utelukkende pga alkohol og av den grunn nedsatt vurderingsevne der og da? Var det "rusen" i å føle seg attraktiv og sett av denne fremmede, fordi du kanskje ikke ble "sett" og begjært hjemme? Du skal slippe å svare, dette er bare spørsmål jeg muligens ville stilt deg på tomannshånd i en fortrolig samtale.

Eg ville nok heller ikke involvert meg med en eg VISSTE hadde vært utro. Ville nok ikke vært bra for noen av oss å innlede et forhold siden eg ikke tror eg hadde stolt helt på personen. Dette usikkerhetsmomentet som blir nevnt kan være utrolig ødeleggende. Eg må ha gjensidig tillit i et forhold. Hvis ikke er det ikke noe å satse på for min del.

De eg kjenner som har vært utro, de har gjort det flere ganger selvom de har grått, angret og lovd på tro og ære til sin partner hver gang om å aldri gjøre det igjen.

Men selvfølgelig finnes unntakene. De som faktisk aldri gjør det igjen. De som har forstått hvilket svik det er. Skal ikke dra alle under en kam.

men nå viser statistikken at damer er like mye utro som menn ,hvorfor har det skjedd ?

jeg har aldri vært utro,kunne aldri ha klart å vært det,det har med min verdighet å gjøre,uansett hvordan jeg hadde hatt det hjemme hadde jeg aldri klart å søkt **kos* hos andre menn.. å er jeg på en date der det kommer frem at vedkommende har vært utro tidligere så mister han automatisk poeng hos meg..bare sånn jeg er bygd.

men hva er grunnen til at kvinner er like mye utro ?;))

Mundari: Jeg er egentlig ikke så veldig opptatt av å diskutere utroskap. Eller; det var egentlig ikke intensjonen. Jeg kunne like gjerne skrevet det noe mer sjeldne ordtaket "én gang tyv, alltid tyv" eller "én gang morder, alltid morder".
Jeg er mer interessert i om folk generelt forandrer seg (som i ganske plutselig/"over natten") eller om man utvikler seg (som i at man lærer av både sine feil og ... gode avgjørelser).
Jeg er interessert i om personligheter vedvarer helt statisk, ganske dynamisk eller skifter helt karakter ganske brått (som når noen "finner Jesus").

Jeg passer godt inn i mitt siste åpningsspørsmål, men er ikke usikker på mitt framtidige jeg. Har heller ingen jeg er i ferd med å gi så mye makt over meg selv at dét er et tema.
Hvis jeg skal driste meg til en kommentar om utroskap og litt i lys av dette temaet, vil jeg si at jeg har alltid reagert på at folk sier at de "ikke har vært utro, men at de har hatt muligheten til å være det". Jeg har aldri forstått behovet for å poengtere muligheten. Men det var en digresjon og hører mer hjemme i Tilgivelse-tråden...

Jeg har opplevd utroskap flere ganger, og det er veldig vondt å bli bedratt på den måten. Tror ikke den som er utro egentlig forstår hvor vondt det er, for da velger jeg å tro at de ikke ville gjort det. En ting er at de angrer, men da er det for sent, skaden er allerede gjort.
Siden jeg vet hvordan det oppleves ville jeg aldri vært utro mot noen nå. Jeg ville heller ikke tilgitt utroskap. Da er det over og ut for min del.

Jeg tror mennesker kan forandre seg hvis de har et oppriktig ønske selv om å gjøre det. Men tror det krever mye jobb. Vi mennesker er vanedyr og ikke spesielt glad i forandring.
Men som sagt, har man viljen, kan man oppnå mye. Det kreves også at man er villig til å finne og forstå årsaken til at man har den adferden man vil endre.

Etterhvert som jeg blir eldre beveger jeg meg mer og mer bort fra en svart/hvitt tankegang til en mer nyansert tankegang. At jeg skulle kunne tilgi utroskap, og selv være det, hadde jeg fullstendig benektet som tyve og trettiåring. Det fins ingen unnskyldning for utroskap, men mulig årsaken kan være formildende.

1234:
Mennesket er så mangt. jeg tror du vil fine alle tre typer du beskriver over, og hele skalaen imellom. Med så mange forskjellige mennesker og så mange hendelser alle disse menneskene er igjennom er vi over i fraktalregning. Tror til og med at du vl oppdage at alletre typer av stillstand og endring du skisserer finnes i de aller fleste mennesker som har noe år på baken. Jeg selv har nok vært ganske nær alle tre typene innefor forskjellige elementer av livet. F.eks gjorde jeg valget å bli semivegetarisk (unngår produksjonkjøtt) på direkten og har med ettt unntak av sosial pliktfølelse stått for det i 25 år. Min langsomme oppdagelse i sen barndom tidlig ungdom at gud ikke eksisterte tok derimot tid, men da den varetablert så var den og ble den statisk. Min vilje til åstå opp for andre i min nærhet har vært der siden jeg var et lite barn. Du spør med andre ord om noe som bare kan besvares med "Begge deler, men så for ikke være uhøflig tilføyet han et takk":-)

Jeg var ekstremt moralsk som ung, men med livserfaring har moralen blitt slipt eller fått sine skavanker (stryk det som ikke passer)

Mjau:

At ektefellen har gjort det med Claudi Schiffer/Brad Pitt (avhengig av kjønn) e.l. Anledningen kommer aldri tilbake:-)

Tja. Hva andre gjør er deres sak. Det jeg kan si på egne vegne er, selv om man skal kunne tilgi at man tabber seg ut, så er utroskap så alvorlig i mine subjektive øyne at det er en solid deal breaker. Jeg kommer aldri til å klare å stole på personen uansett hvor mye jeg ønsker å "ikke tenke på det".

Og i mine bastante øyne så finnes det ingen "formildende omstendigheter". Utroskap er utroskap. Man kan ikke være "litt" utro, og jeg kjøper heller ikke "forholder var allerede dødt"-kortet, fordi da skal man gjøre det slutt. Det kan finnes mange forskjellige "gode" grunner, men det er ingenting som kan unnskylde tillitsbrudd.