Stadig hører jeg fra venner som slår opp over ting jeg ser på som veldig overkommelige problemer.
For meg handler forhold om utfordringene rundt det å tilrettelegge og støtte en partner, slik at de blir den beste versjonen av seg selv. Det handler om å slippe noen inn og dele ting man i en singel hverdag ikke deler med noen, og tilliten som bygges av dette. På godt og vondt. Noen ganger innebærer dette å dele frustrasjon og fortvilelse rundt ting som ofte har ingenting med partneren å gjøre, selv om det der og da kan virke slik ;-)
Jeg sier ikke at man skal godta alt mulig dritt, men skal man ha et forhold må man godta alle sider ved partneren man velger, også de dårlige og bagasjen som hører med.
Hva tenker dere?