Midtlivskrise???

Hvordan vet jeg at jeg har midtlivskrise? Er det når jeg synes jeg bare ser gammel ut i speilet? Er det når jeg tror jeg har mistet draget på menn fordi alderen (47) har begynt å synes? Er det når jeg blir deppa fordi jeg ikke orker det samme fysisk som jeg gjorde før? Er det når jeg har mistet troen på å finne en kjæreste. Er det når jeg sitter passivt hjemme pga alle punktene over?
Og det at noen sier jeg er ei flott dame med vakkert smil...? Det bare preller av.....
Noen råd anyone?

Vel, jeg er mann på 38 og har en krise, er lei det meste. Lei av å være alene, at kroppen fjusker. Dårlige familieforhold, usikre jobbutsikter++ Taklet det meste fint før, men nå føler jeg meg oppbrukt med verk og vondt alle steder. Lurer fælt på hvordan dette skal ende, redd mine potensielle glansdager er en sagablott :/

En må aldri gi opp. :)
For ellers så kunne jeg pakket kofferten og flyttet ut av Sukker for lenge siden. :P

@Tullejente:
En midtlivskrise kan oppstå når man oppdager at man har forandret seg med alderen, samtidig som man ikke er komfortabel med de aktuelle forandringene.

Hvis dette utvikler seg til en midtlivskrise ender man opp med et overdrevent fokus på å oppleve det man føler man har gått glipp av eller som ikke lenger blir like naturlig for en.

Slik du beskriver det virker det mer som du er trist/depressiv over endringene enn som om du har en midtlivskrise.

Tullejente, og andre som har det på samme måten.
All elendigheten og alle løsningene har vi i oss, vi må bare velge hvem av dem vi vil ha. Det som er spesiellt med en krise er at vi som regel ikke har kjent på en før og noe nytt er alltid skremmende. Tar man de fysiske forandringene som jo kommer med tiden med ett smil så følger sjelen etter. Sånn på godt norsk, gi litt f.. og lev livet.

Takk for alle gode og empatiske innspill! En slags trøst å høre at flere kjenner på både deppings og krisefølelser av og til. Mye klokt sagt her nå, og med hodet mitt er jeg enig i alt dette. Det handler mye om hvordan vi tar ting, og det handler mye om å realitetsorientere seg og velge de gode løsningene for seg selv. Og da gjelder det bare å få den ene hjernehalvdelen til å kommunisere med den andre, slik at de begge kan samhandle for å finne gode løsninger.... istedet for å motarbeide hverandre sånn som nå.
@Kosegutt, føler med deg og kan kjenne igjen det du skriver.... Høres kjent ut... Og det er jo litt "kriseaktig" når vi sørger over tapet av glansdager og har rufsete syn på fremtiden. Hm... Her gjelder det å forske på hva man blir glad av, og gjøre mer av det!!! :-)