Kjærlighetssorg

Jeg landet knallhard for et par måneder siden, og har tidenes verste kjærlighetssorg. Jeg begynner for så vidt å komme over ham, men ikke hva vi hadde (selv om vi selvsagt ikke hadde det jeg trodde vi hadde, for da hadde vi fortsatt hatt det...). Jeg har aldri gitt så mye av meg selv, jeg har aldri fått så god respons på hvem jeg er, men som i en god amerikansk serie, var det skjær i sjøen. Og det viste seg at det ikke er jeg som er heltinnen alt går bra med til slutt.

Har du en historie om kjærlighetssorg du vil dele - og vise meg at det går over, selv om det ser ut som en regntung bergensdag nå?

Det er ikke så mye å gjøre annet enn å ta tiden til hjelp.
Fylle hverdag så det blir minst mulig tid til å mimre.

Bare ikke bli som meg, så går det nok bra. :)

Jeg forelsket meg pladask og fant mannen i mitt liv. Noe han også var i mange år, frem til ulike ting kom frem i lyset. Jeg sørget lenge før det ble slutt, jeg sørget en liten stund etter det ble slutt. Nå kan jeg puste fritt, nå er jeg meg selv, og jeg var mer ensom i en dårlig relasjon enn jeg er som singel. Når forhold ender er det gjerne fordi relasjonen likevel ikke var slik som vi så gjerne ønsket at den skulle være.

Det kommer til å gå bra! Men noen fartsdumper på veien vil det være. Sender deg gode klemmer :)

Bella. Du må og skal leve ut sorgen, ikke prøv å gjøre alt for å ikke tenke og ikke føle på den. Når det er sagt så er sorgreaksjoner noen ganger veldig sterke, energien forsvinner og lyst og glede like så. Det jeg tror mange opplever slik du har det er å glemme deg selv etter at forholdet er slutt, ikke ha for mye "sympati" med vedkommende når du nå skal videre selv om det er vanskeligt, tenk på hva vil dine venner og familie at du skal gjøre nå. Når du bygger deg opp igjen, sørg for å få små seire i det og der du liker å være, ta en dag av gangen, spill musikk som faktisk gir deg vonde minner (dette er velkjent og akseptert terapi selv om det gjør vondt) og til slutt, hvis du virkelig opplever handlingslammelse så snakk med noen, fastlege, en nær venn eller en du har stor tillitt til.

Veldig enig med Biology her. Det er rart hvor vondt noe kan gjøre og hvor mye det river ned alt man har bygd seg opp, fra forventinger til drømmer. Det kan virke veldig svart, og fremtiden har nok om mulig aldri vært mer usikker. Dog, så er det en merkelig følelse når man "kommer over" det. Jeg for min del vet at jeg aldri kan glemme dem som har vært i livet mitt, om en hvor feil eller vondt det kan ha blitt. Uten dem hadde jeg ikke vært den jeg er i dag. Øyeblikket da jeg skjønte at "Oy, så man kan bli lykkelig igjen" var et sært lite "aha" over en kaffekopp i hagen sist gang. Det er alltid forskjellig. Men som Biology sier, ta seg tid til seg selv, se de små gledene selv hvor vanskelige de kan være å finne. Gi deg selv en liten belønning for å holde ut inntil det blir bedre, og omgi deg med nærme som vet åssen du har det. Man kommer alltid sterkere tilbake.

Kjipt å høre. Hadde en som varte i godt over ett år. I dag forstår jeg ingenting av det - fatter ikke at jeg kunne bruke så mye energi på den personen, en som var lite interessant på så mange måter.

Mine best tips er: 1) Det vil gå helt over, og du kommer nok nærmest til å le av din egen reaksjon i ettertid 2) Slett personen fra alle kontaktkanaler 3) Begynn med trening om du ikke gjør det allerede. Det var virkelig det som hjalp meg mest, og den motivasjonen du får av et brudd skal ikke undervurderes - mao. bruk det negative til noe positivt. Trening løfter selvtilliten og gjør at kroppen produserer lykkefremkallende kjemikalier 4) Ikke ta kontakt med han. Føler du det er i ferd med å sprekke, så snakk med en nær venn. Gode venner har alltid tid når du er i en sånn situasjon 5) En låt jeg hørte på hele tiden, og som hjalp litt :) https://www.youtube.com/watch?v=2jmf9UQ3YIs

https://www.youtube.com/watch?v=yjB0UfviG_U

Så fine dere er.

Er bare å ta tiden til hjelp, kjærlighetssorg er som alle andre prosesser, man må igjennom det. Noen velger å ignorere der og skaffe seg "rebound" men da bare undertrykker du følelser som i det lange løp presser igjennom og risikerer å ødelegge neste forhold. Personlig er ung alltid singel lenge etter et brudd mye for å kjenne på følelsene rundt det. Uansett hva folk sier, og hvor destruktivt et forhold er, så er det aldri lett å bryte med noen man har investert tid og følelser i. Jeg har aldri hatt samvittighet til å starte nye forhold før denne prosessen er over, men det er min måte å takle det på og kun en fasit for meg. Den eneste som kan si hva a du skal gjøre er deg selv, men jeg vil råde deg til å virkelig kjenne på følelsene du nå har, prøv å identifiser hva du savner og hva som ødela for det. Lær av det, og ikke prøv å ignorere det. Den letteste utveien er aldri den beste. Uansett så kommer du sterkere ut av dette :-)

Ung skulle vært jeg... Autocorrect fucker meg stadig :-)

Jo kjærlighetsorg kan være noe av det værste som finns,,, men det finnes faktisk være ting, som også er værre å gjøre noe med, f eks sykdom. Annen ensomhet, og trøbbel på jobb. Jeg har smakt litt på alt dette i samma kake, men holder fortsatt hodet over vannet, drømmer om gode tider :)

Det er mange fine tanker her - og trøst, på et vis.

Det er ikke ekteskapet som har laget kaos i følelseslivet, det ble avsluttet uten særlig dramatikk. Det var han jeg traff et år etterpå.Som jeg først ble kjent med - uten romantiske undertoner. Han som så meg på en måte ektemannen ikke gjorde de siste ti årene. Og så - etter et varmt og nært forhold, til tross for fram og tilbake, så var det slutt. Bråstopp. Og jeg gisper fortsatt etter luft, selv om det begynner å bli noen måneder siden.

Det som har hjulpet best er faktisk å flørte, men ettersom selvtilliten min ikke eksisterer for tiden, blir det ikke mer enn det. Snill flørt.

Vanskelige saker dette. Har alltid ment at vi får frem våre sterke sider gjennom en god partner. Har vært der og opplevd det, men ser på livet som en kontinuerlig serie med "do overs".. dvs.. vi begynner på nytt. Tror man er tjent med å fokusere på de fine tinga som forholdet ga, og så tenke veien videre.