En introdiskusjon om ensomhet.

Dette er mitt første innlegg her på forumet og selv om dette er en skummel diskusjon, er det en jeg er nysjerrig på. Jeg har sett den påbegynt flere ganger før, sist i tråden "MÅ HA EN JENTE NÅ".

Ensomhet og denne følelsen noen har om å måtte ha noen og motsetningen, det å være sterk singel og nyte det.

Jeg er en av de i første kategorien. Jeg har omtrent så lenge jeg husker hatt et behov for å ha noen rundt meg til enhver tid. Og etter jeg bodde med min første kjæreste har jeg hatt problemer med å å gjøre noe annet. Det å ha noen som jeg kan stelle for, lage mat, snakke med om jeg trenger, være nær, eller som ler av mine dumheter, tulleerter og finner på ting sammen med, det er for meg, lykke. Venner greier ikke lenger å fylle den tomheten som er der når dette mangler. Det er synd men slik har det blitt.

Hva som forundrer meg, (ikke forstå meg feil, jeg føler alle har rett til sine egne meninger.) er disse underlige rådene som "aksepter singellivet, da går det bedre". Jeg kan forstå at for mange, (faktisk kjenner jeg bare to andre som meg) så er det å ha alene tid, det å kunne nyte å gjøre som man vil, ja, "akseptere" singellivet, det beste de kan finne. Godta at man er alene og kunne leve livet fullt ut sånn. Det må være fantastisk, men for meg er det omtrent like vanskelig å forstå som hvordan det å kunne leve uten noen rundt seg nesten 99% av tiden er for enkelte andre.

Jeg føler jeg har akseptert at jeg er singel, selv om jeg har bare vært det i to år. Jeg vet andre ikke helt er enige i det utsagnet, men for min egen del så betyr aksept ikke det å slappe av og bare tenke på meg selv. For det greier jeg ikke. For meg er aksept det at jeg kan gå videre, legge de andre forholdene bak og kunne gi meg hen til neste som skulle finne på å vandre min vei. Det er å vite at livet skal inn i en forandring, en turbulent periode med frykter og valg. Og en periode hvor jeg må greie å "selge meg selv" til noens interesse, og ikke bare gjemme meg bort og tenke på det som var.

Jeg vet hvor min lykke er, jeg vet når jeg får selvtillit og kreativitet og generell livsglede. Det er ikke alene. Det er og derfor perioden før jeg finner noen er så vanskelig. Det er perioden jeg er på mitt dårligste og har mest problemer med å være selvsikker. Små steg fremover dog, er små seiere. Dette er en av dem. Hei til alle dere ute. Jeg vil gjerne høre om deres erfaringer og meninger. Jeg er John. Hyggelig å hilse på.

Hei John. Jeg tror du eeeegentlig har rett. Jeg er en av dem som ønsker mye alenetid, men jeg ønsker kanskje mye alenetid fordi jeg ikke ennå har møtt noen jeg kan være "alene sammen med". Jeg tar et eksempel: Jeg møtte en fantastisk mann her på sukker ifjor. Han var super på alle måter i hele verden og var ordbok-forklaringen på perfekt kjæreste. Alikevel følte jeg at det bare ble masmasmas hele tiden og ønsket å være alene i ukedagene mens vi kunne treffes i helgene. Sier segselv at det var noe ubevisst der som tilsier at jeg ikke var på riktig følelse for ham. Jeg er et veldig introvert menneske, og det krever mye energi å være rundt folk lenge, og batteriene må lades igjen. Samtidig har jeg til sammenligning en venninne som er "samma ulla" som meg, og jeg kan ha henne her i en uke uten å bli sliten, for jeg er "alene sammen med henne". Nå har jeg snakket med en mann på Møteplassen (som jeg har overtalt over hit på Sukker istedetfor fordi ...sukker er bedre ;)) og han er en sånn type jeg gjerne skulle skravla med hele døgnet om jeg kunne. Kanskje det føles mer riktig? Pussige greier. Jeg konkluderer med at alle vi som krever mye tid alene, kanskje krever det fordi vi ikke har møtt noen som vi ønsker å tilbringe masse tid med. En vakker dag opplever vi kanskje det også :) Alenetid kan også være så mangt. Noen synes det er deilig med noen timer for segselv (ex. mannen går på kino med kompiser mens fruen får noen timer for segselv hjemme), mens andre (som meg) ønsker noen dager i fred.

Du framstår iallefall som en jovial fyr, og hvis du vet at du er på ditt beste sammen med noen, så håper jeg du finner deg ei som setter pris på det også (og ikke en biiitsj, slik jeg var mot min forrige).

:D

Takk, takk Bene. Du nevner litt det jeg snakker om. Det er herlig det å kunne sitte i smame rom eller bare samme hus, vite at du har noen der, men ikke trenge å "ligge oppå" hverandre hele tida. Jeg liker å sitte å fikle å skrive på pcen mens noen sitter å ser på TV f.eks. Og så plutselig skravle i en time for så å bli stille uten at det føles rart eller ukomfortabelt. Jeg har hengt med en del som har kalt seg introverte og har kalt meg ekstrem-ekstrovert. Allikevel har det som oftest gått bra. Jeg tror og som du sier at det handler om den "kjemien", følelsen av å kunne være sammen uten å bare være irriterende eller "feil".

Og jeg virka kanskje litt negativ i forrige post men jeg liker å se på meg selv som en smilende og leende person med masser av håp. Så ja, en dag finner jeg noen som holder ut med meg:P Det er jeg sikker på.

Er faktisk ikke helt sikker på temaet jeg.
Jeg har ingen erfaring med å tilbringe mye tid oppå hverandre i den betydning at en hele tiden er sammen og gjerne under samme tak.

Derimot så vet jeg at det er enkelte ganger jeg jobber sent og spesielt de gangene jeg begynner tidlig dagen etter så har jeg bare lyst til å være alene i de par timene før jeg må i seng igjen.

Mens andre ganger så føler jeg jo at f.eks denne helgen hadde det vært fryktelig digg og bare sløve og kose seg sammen med ei dame.

Nei, jeg vet rett og slett ikke. Jeg må bare ta det som det kommer og finne ut at det.

Men jeg føler meg aldri ensom og jeg trives jo som singel. Kanskje til og med litt for godt.

@ts
Jeg tenker det er en ærlig sak å føle det slik som du gjør & jeg tror det er mange som egentlig har det slik.

Selv er jeg blant de som ikke føler meg ensom som singel & synes jeg har et godt liv. Men samtidig er jeg jo her på Sukker fordi jeg ønsker meg en kjæreste :)

Hei John! Jeg er veldig enig med deg, er derimot også veldig enig med Bene.

Jeg er veldig introvert, men har tvilling bror, så trenger ikke alenetid for å samle meg på lik linje med de fleste introvert. Jeg syns derimot det ofte er deilig med alenetid, men behovet er ikke der...

Jeg savner en kjæreste, men stresser ikke med det. Betyr det at jeg har slått meg til ro ved å være Singel? Kanskje... Men jeg tror også ting skjer når det er meningen at det skal skje. Jeg har vært singel i 3 år, og det er kun nylig jeg har følt på at nå er jeg klar for det. Tidligere har fokuset mitt vært på andre ting. Livssituasjon har faktisk mye å si. Å få en kjæreste tar fokuset vekk fra andre ting, og det er nok mange som vil ha det, men rett og slett ikke er klar... Trenger ikke vite det selv engang.

Skjønner veldig godt hva du mener.... Venner er godt, men vil aldri kunne fylle hele tomrommet....

Problemet er bare at med en kjæreste som helst vil være innen en armlengdes avstand hele tiden, så ryker vennene! Og det er ikke jeg villig til at de skal gjøre…. merker det med de som vil være nær hele tiden. Man blir en dårlig venn. Og den dagen forholdet evt. ryker blir man ensom. Kanskje har du ikke tidligere investert nok i vennskap, men latt forholdet være altoverskyggende?

Jeg kan forstå at for så kan forhold skygge resten av livet og gjøre det andre sosiale vanskelig. Jeg har dog vært i begge typer. Første gangen visst ejeg nok ikke hva jeg gikk til og livet ble satt på hold for å være med (og passe på) min kjære på det tidspunktet som hadde ganske mange problemer med livet. Valg ble tatt som nok har fargelagt livet mitt ganske tydelig men samtidig er jeg glad jeg fikk den erfaringen.

Den andre gangen så ble vi en del av livet til hverandre. Vi hang sammen nesten hver dag i livet (Flyttet sammen etter kun to uker, det bare skjedde) men vennene til hver av oss ble felles venner. Det var en fin opplevelse som endte ganske dramatisk.

Det jeg vil frem til er nok at vi opplever ting som setter oss på prøve, både alene og med andre. Problemer er til for å løses og prøvelser lar oss vokse. Men det kan være tunge. Og de kan etterlate oss ensome og tomme.