MÅ HA EI JENTE NÅ!

Hei! Vet ikke hvordan andre har det som singel, men jeg synes det er helt forferdelig! Har tidligere vært i et forhold i 5 år (siden jeg var tenåring) og er så vant til å ha noen å gi meg selv til. Som singel føler jeg at jeg forsvinner mer og mer for hver dag som går (har vært singel i 1 år nå), for jeg er så glad i være med noen . Nå har jeg vært så mye alene at jeg er redd jeg har mistet meg selv helt! Har ikke lengre de morsomme kommentarene, eller stiller ikke de riktige spørsmålene og prater jo bare om jobb!! Hva skjer med meg? Vil ikke finne meg noen bare for å finne meg noen, men hvordan skal jeg klare å møte den rette hvis jeg ikke er meg selv? Eller kommer mitt sanne jeg frem den dagen jeg møter den riktige?

Hilsen en frustrert ung mann.

Vil legge til at jeg altså ikke er en person som sitter inne på et mørkt rom og depper ;) Er sosial og henger med venner hele tiden, men er akkurat som den der kjærestedelen min dør ut. Er ikke interessert i onenightstands eller raske flørter, ønsker bare å være i et seiøst forhold med den riktige :)

Noe sier meg at du er veldig ung.

Hvis man er avhengig av andre for å være "seg selv" har man allerede tapt :) Hvorfor skal noen som helst stole på at du er ett catch dersom du ikke tror på det selv. Du kjenner jo deg selv best, og folk må gå ut fra at du vet hva du er, og ikke er, bedre enn noen andre.

Hva med å heller fokusere på deg selv en periode? Du er den eneste som til syvende og sist kan gjøre deg lykkelig. En kjæreste er bare strøssel på isen :)

Hilsen Fluufi som gikk fra ekstremt science-geek til ekstremt filosofisk ekstremt fort :)

Tankevekker! Takk! :)

Jeg har mine øyeblikk! Hehe ;)

Dette kjenner jeg at jeg blir veldig interessert i. Mest fordi jeg ikke forstår det og gjerne vil forstå det.

Jeg har venner som omtrent flytter fra den ene til den andre fordi "det er så godt å ha noen der". Og det minner meg om en mild form for avhengig personlighetsforstyrrelse (som er ett forferdelig navn på en reell diagnose). Jeg skulle gjerne snakket med deg igjen for å prøve å forstå :) Hehe.

Men som du sier; vi er forskjellige og det får være helt i orden ;D

Syns det er litt voldsomt å si at man har en personlighetsforstyrrelse fordi man liker å være med andre, og kanskje man er litt avhengig av det. Men det trenger ikke bare være negativt... Men jeg tror ikke på diagnoser da, bare menneskelighet, følelser og personlighet

Jeg liker ikke navnet, men tror på diagnosen :)

Jeg slår fortsatt ett slag for sukker ladiesnight!! Hehe

Ja, det var tullete å dra inn diagnoser i denne tråden. Ser den!

Når det kommer til råd, er kanskje noen med samme følelser som han mer egnet enn meg (så forståelsesfull og galant som jeg er. Hehe)

Men jeg lurer på en ting! Er det sånn at dere som føler det på samme måte, føler dere ukomplett alene?

Nå tenker jeg høyt.. Som TS sier så føler han at han ikke er seg selv og lurer på om han vil bli seg selv om han finner den rette.. Og ds tenker jeg at den han eventuelt møter vil jo forelske seg i skyggen hans. Det kan jo bli problematisk når den riktige han kommer frem igjen.. Så spørsmålet er vel egentlig hvordan han finner frem seg selv igjen før han møter den rette?

Ja, det kan jo være! Får håpe det for frustrert ung manns del :)

I think you nailed it :)

Den største feilen folk gjør når man savner en kjæreste, er å ville det for mye! Da virker man fort desperat, blir for ivrig og får urealistiske forventninger til personen de kommer i kontakt med. Dette fører bare til at de blir skremt og dyttet bort.

Når du er sammen med riktig person blir man en "bedre" versjon av seg selv ettersom de fremhever dine gode sider og gjør deg oppmerksom på dine dårlige. Er nok det at du ikke har det du mener når du sier du ikke er deg selv?

Jeg har trodd livet ville gå under hver gang det har blitt slutt med mine kjærester, men nå som jeg er blitt over 30 har den følelsen roet seg og jeg har opplevd turbulente forhold som gjør at jeg ser gleden i å være alene. Det er lett å se seg blind på fordelene og at man hele tiden har noen som kanskje bygger seg opp, men faktisk så kan en god treningsplan, fremgang der eller på jobb eller at man får tilbake kontakt med gamle eller kanskje skaffer seg nye venner også gjøre at man føler seg vel.

Følelsen trådstarter har er vel helt normal, men jeg tror nok de fleste med tiden vil bli mer voksen og innse at livet ikke er avhengig av at man har en kjæreste for å føle seg vel.

Lykke til.

Fluufi, du spør om man føler seg ukomplett når man er alene. For min del så vil svaret på det være ja. Det er noe som mangler. Prikken over i'en om man vil. Nå har jeg vært alene så lenge, at jeg har blitt vant til det. I motsetning til TS. Og jeg har det absolutt bra selv om jeg er alene. Men den siste lille biten som ville gjort tingene "helt perfekt", den mangler. :)

Jeg skjønner at vi er forskjellige :) Jeg liker å tro at jeg er en fullkommen versjon av meg selv når jeg treffer den jeg vil dele livet mitt med :)

Fluufi.. Tror du misforstod litt her nå. Jeg er selvsagt en fullkommen versjon av meg selv. Skjønner at man må tilpasse seg litt når man blir to, i forhold til alle ungkarsnykkene man måtte ha. Men jeg er den jeg er som person ;) Men noe mangler i livet når jeg er alene.

Aaaaha! Tenkte det var en slags fortsettelse i TS sin tankegang :)